Ville du seilt med deg?

Jeg tror at dobbelt opp av meg hadde klart seg helt fint. Jeg og meg kunne dratt inn seilene i kuling, jeg kunne sikret meg i masta og sammen hadde vi kunnet vinsje ned lettbåten og fått på plass påhengsmotoren som jeg synes er for tung å få ned alene. Vi hadde brukt autopilot, men fått til å styre hvis den ble ødelagt. Vi hadde antakelig bedt om assistanse hvis vi skulle lagt til en brygge - i hvert fall i starten. Vi ville forstått kartene og dobbeltsjekket værmeldingene. Vi ville våknet glade, vært takknemlige for alle gode stunder og antakelig spist brødskiver til middag av og til, men vi måtte lært oss mye mer om seilføring og motor og funnet mer mot for å tørre å gå ut på dekk i all slags vær.

Spørsmålet er viktig, selv om jeg ble fornærmet da han stilte det. Jeg syntes nok at jeg fortjente all verdens cred bare for å bli med, og i det druknet mye av læringsmulighetene. Jeg har tatt for lite ansvar for å sette meg inn det hele. Hvilt i at vi er to og at han er sterkere og mer interessert i seiling enn meg. Frykten for å stå alene hvis han også ble skadet over Atlanteren ga heller ikke nok motivasjon for å lære alt, men det har Karibien gjort.

Det er rett og slett helt fantastisk å være her. Hver øy er forskjellig. På Barbados var det overveldende fint førstemøte med sand, palmer, bading fra båten, skilpadder, hyggelige folk, fantastisk mat og morsomt, men også slitsomt å bli dynket av saltvann til og fra land. Da var det deilig å komme til St. George på Grenada. Der var det små brygger til gummibåten over hele byen og lett å kjøre fra sted til sted. Matbutikkene hadde godt utvalg, naturen var vakker, marinaen hadde fantastiske dusjfasiliteter og vi fikk bli bedre kjent med våre franske venner på katamaranen Manua. Det var gøy å dra på utflukter med dem og ikke minst å se hvor lite felles språk man trenger i starten av et vennskap. Kapteinen, David, snakket ikke mange ordene engelsk første gang vi møtte ham på Barbados. Likevel ble han og Håvard sittende å prate og le i timevis. Tidvis hjulpet på engelsk av datteren Jeanne (18) og kona Natalie når hun og jeg ikke var for opptatt med å skravle og skråle. Vi har vært veldig mye sammen med dem og endt opp med å dra til mange av de samme havnene. Håvard kan mer fransk enn før og David mer engelsk. Mannskapet på Manua er verdens mest gjestfrie og selv om de omtaler seg selv som enkle folk har jeg aldri møtt noen med mer peiling på mat. De er opptatte av detaljer og vi har åpenbart mye å lære. De har tatt voksenansvaret for all spising siden vi møttes, selv da vi inviterte dem på dagsutflukt med Borea kom de med kjølebagen full og åpenhet på at rosévinen vi serverte var av semreste sort. Ferden gikk til en skulpturpark under vann. Jeg har alltid vært redd for vann i ansiktet og har slavisk fulgt de gamle rådene om å holde meg nær land, ikke svømme rett etter mat og aldri etter et glass vin. Gleden over overlevelse etter å snorklet i halvannen time på dypet etter massiv lunsj og rosévin var stor. Følte jeg har fått større handlingsrom i livet. Alt er faktisk ikke farlig og det er fryktelig slitsomt å alltid la seg styre av egen eller andres frykt. Det var tilsvarende deilig å trosse strøm, avstand og bølger å svømme inn til den ubebodde Sandy Island fra båten. For et paradis. Midt på øya var det en provisorisk hummerrestaurant og bar, en hai i en lagune, glade barn og en fotball. Vi droppet juleforberedelsene og ble der til solnedgang. Det var uansett veldig vanskelig å finne julegaver til barna. Løsningen ble julegrøt, åpning av hjerteformede gavekort og middag på en restaurant med Manua på Petit Martinique fordi vi ikke fikk tak i ingredienser til felles julemiddag på båten deres som først planlagt. Johannes fikk sin brødrister og Eiril bedyrer at gavekortene er mye bedre enn vanlige gaver. Vi fordelte penger vi hadde fått tilsendt, så etter hvert kommer barna til å takke besteforeldre, tanter, onkler, oss og venner for dykkemasker, sminke, Lego, shoppingdag med mamma, hotellovernatting, tromme, bikini, nye sko og slikt. Barna tenker det blir som å få gavene to ganger.

Etter Sandy Island dro vi til en privat hotelløy, Petit St. Vincent og levde i sus og dus på rikmannsvis. Middag og bading i paradis, filmkveld med popcorn og påspanderte drinker fra en amerikansk familiefar som lot seg imponere av seilingen vår. Eiril besvimte nesten da hun så en kjent skuespiller fra en Netflixserie. Jeg synes kjendisstatus er forunderlig. Jeg så en vennlig vanlig middelaldrende mann fordi jeg ikke har sett ham på TV og hun så en helt og et forbilde. Uansett hvor behagelig det var å være gjest på øya, var vi alle glade for at vi har mulighet til å reise rundt og videre framfor å bli på samme sted i fjorten dager.

Jeg er nå hellig overbevist om at den ultimate lykkeformelen ligger i å reise rundt med en båt som Borea. Hun er trygg og litt vanskelig. Hun vil bare svinge til styrbord når vi bakker, vi har kun et toalett og ingen dusj, og nå må vi holde inn knappen til gassen for å få blusset til å holde seg brennende til maten er ferdig eller saltvannet til oppvasken er varmt. Hun har små ferskvannstanker så vi må spare og tenke kreativt. Dette gjør at mye vi vanligvis tar for gitt blir luksus som verdsettes som gull. For eksempel mestringsgleden når vi har klart å manøvrere oss ut av trange havner eller ankringsplasser er enorm. Følelsen av ferskvann på kroppen er ubetalelig. Spesielt etter at vi har båret 140 liter vann i kanner, gjennom sand og inn og ut av gummibåten for å fylle opp tankene. Restaurantbesøk er fantastiske og det å besøke større båter ubeskrivelig digg- hver gang! I tillegg opplever vi samme glede som andre båtfolk over å komme til nye steder, ingen kommer til å robbe oss, samtidig som mange tar kontakt for å slå av en prat. Det er ikke sikkert at like mange tør å søke kontakt med luksusyachtene vi ser overalt. I Ashton Bay lå vi ved siden av en slik. Trodde først det var et fotballag på tur før vi skjønte at de som var likt kledd var crewet. Jeg vet ikke, men antakelig topper ikke luksuslivet deres opplevelsene våres og i hvert fall ikke opplevelsene om bord på den norske båten Charlie som vi møtte på samme sted. Eieren Jonas dro innom en båtmesse for å kikke og kom ut med en 40-fots seilbåt med utleieavtale i Bergen hver sommer. Resten av året kan han disponere båten selv, og det fikk kameraten Olav nyss om. Olav tok kapteinansvar, Reder Jonas har mønstret av og på når han har kunnet ta seg fri fra jobben og så har det vært med en og annen backpakker og kompis underveis. Da vi møtte dem rett før nyttår hadde de med en partyfikser av rang, Omar. Befriende morsomt å høre deres historier om seiling, sport og sjøslag og ikke minst om det å våge å kjøpe båt og seile ut i verden når du er vokst opp i Hedemark.

Vi fikk råd av en gateselger om å feire nyttår på kiteøya Union Island. Vi hadde vurdert Bequia, men gikk for gateselgerens anbefaling. Manua kom til Clifton Bay før oss og hadde blitt godt kjent med flere av tilbyderne som kjører rundt i fargerike motorbåter. Våre franske venner skaffet og serverte fantastiske fiskemåltider og ordnet leveranse av festmat fra en strandrestaurant på nyttårsaften. Vi dro inn på gatefesten etter middag. Ju-hu og hu-hei hvor det går med dansing og fyrverkeri på en karibisk øy. Veldig gøy for oss alle, ikke minst for festløven Johannes!

Det er lett å gå i surr av stedene vi besøker når nye bekjentskaper stiller spørsmål om hvor vi har vært siden sist. Jeg har glemt å skrive om den sjarmerende øya Carriacou. Vi bakset oss dit gjennom kuling, bølger og styrtregn etter St. George på Grenada. Øya har ingen naturlige ferskvannskilder og baserer seg på å lagre regnvann. Under hele den fascinerende Gallery Cafe i Tyrrel Bay er det et basseng av oppsamlet regnvann. Innehaverne, et britisk ektepar, fortalte om sitt inspirerende liv. Da de fem barna var unge hadde de reist mye rundt og bosatt seg i forskjellige land. Mest i Frankrike. Da barna ble voksne og vel etablerte, kjøpte foreldrene seilbåt og tok seg jobber litt her og der. De siste fem årene har de drevet caféen mens de bor i båten. Nå tenker de å selge caféen og finne på noe nytt. De regner med at det tar et, to, tre år å finne nye eiere. Kanskje et tegn fra oven. Carriacou er litt av et sted! Jeg må uansett lære meg å seile bra nok til at jeg kan bosette meg i en seilbåt hvis tidsklemma tar kvæletak. Helst fra nå, men mest realistisk når barna flytter ut. Jeg vil helst seile med Håvard, men skal søren meg bli god nok til å kunne seile hvor som helst med meg også.