Det ække båten

Den ganske drøye historien om hvordan "det ække båten" kom til - om å seile uten ror, og om synkende båt. Båtlivets glæder!

I gamle dager var det ikke uvanlig at familier med litt schwung hadde et valgspråk. Kong Haakon 7. valgte seg «Alt for Norge», Otto Sverdrup, kapteinen på Fram, valgte seg det svært fengende «Aldri Raadløs» - og hadde jeg levd på den tiden, og vært fra en familie av et mer adelig kaliber, hadde jeg valgt meg «Det ække Baaten». Det å bli eier av Borea, har nemlig utsatt meg for de utroligste prøvelser og mest absurde situasjoner, som både har lært meg mye om seiling, og forsterket min kjærlighet til Skuten, og ikke minst; forsterket viktigheten og riktigheten av uttrykket «Det ække båten».

Da jeg hadde kjøpt Borea i Lysekil i Sverige, skulle hun en tur innom Fredrikstad for å skifte stående rigg. På turen dit var Golden Globe deltager Are Wiig med, og turen forløp uten noen form for uhell – bortsett fra at Viktoria spydde, og så vidt bommet på Are – allerede da var hun ganske klar på at seiling kom til å bli min hobby alene. Etter en måneds tid skulle jeg begynne på turen mot Svalbard, og jeg så etter et mannskap som kunne bli med på første etappe til Stavanger eller Bergen. Til denne turen meldte Andreas Hjertø og Mathias Lisberg seg. Mathias hadde jeg aldri møtt før, og Andreas bare et par ganger.

Andreas
Img 5112

Jeg hadde sett for meg en kremseilas, og ønsket at båten skulle være i strøken tilstand da de kom. Det viste seg å være mye mer jobb enn ventet, og dagen gikk til rydding, fiksing av småfeil og krangling med forsikringsselskapet, som ikke kunne forsikre båten til Svalbard likevel, og tolleren i Fredrikstad, som ville ha toll på båten, selv om det er tollfritt på Svalbard, og båten var i transitt. Det endte med trussel om at de kom til å beslaglegge båten hvis de fant meg, og jeg skjønte at det var på tide å kaste loss og komme meg avgårde. Det passet sånn sett bra, båten var så klar den kunne bli, og Andreas og Mathias var kun en halvtime unna. Jeg skulle bare løpe en kjapp tur på do, så kunne de bare komme. Da jeg skulle pumpe doen tom, løsnet plutselig pumpehåndtaket. Jeg kastet meg rundt og skrudde opp pumpa, men jobben var større enn jeg håpet, og jeg lå med rompa i været og hendene fulle av mitt eget piss, da jeg hørte to lystige herrestemmer på dekk. For en herlig start, og for en nydelig forbrødring – lystseilasen startet med at Andreas og jeg skrudde sammen doen, med urinen rennende over hendene våre, mens Mathias gjorde de siste forberedelsene. Da vi var ferdige med å skru, var doen ubrukelig, og vi måtte bruke bøtte og ripe til å gjøre vårt fornødende. Velkommen til Borea - herfra kunne det bare gå oppover.

Vi kastet loss og forlot brygga for å finne nærmeste dieselpumpe. Vi ropte til en som stod på kaianlegget og han pekte ut retningen for oss, men han unnlot å fortelle at det var grunt der, så ti meter før vi nådde pumpeanlegget gikk vi på en sandbanke. Vi fikk rugget og jokket oss løs, men fikk ikke fylt diesel. Vi så på kartet at det var flere anlegg lenger ut fjorden, og nøt en god halvtimes motorseiling. Borea stevnet ut mot åpent hav, og stemningen steg. Da vi kom til en liten havn med diesel, la vi oss pent til kai og startet fyllingen. De to tankene i båten tar ca. 150 liter hver, og derfor ante Andreas uro, da pumpen viste 170 liter. Jeg gikk ned for å se om noe var galt, og krisen var et faktum; det rant et tretrinns diesel-fossefall fra barskapet, gjennom bokhylla og ned i sofaen – og det hadde samlet seg en grønn innsjø på dørken. Det viste seg at dieselrøret hadde hoppet av, og 170 liter diesel hadde kommet alle andre steder enn ned i tanken.

Etter litt kjapp rådslaging, landet vi på at jeg skulle ta en suppekopp og helle dieselen tilbake på tanken gjennom et eksternt filter, som visstnok både skulle filtrere ut vann og urenheter. Det skulle bli fatalt. For i bunnen av båten, sammen med dieselen, lå det åpenbart ganske store mengder vann som filteret ikke tok ut, og som ble med ned i tanken. Da vi la ut fra brygga, var det vindstille, båten luktet som et flytende dieselfat, så vi valgte å sitte samlet på dekk og motre ut. Etter litt tid, fylte vi dagtanken, og det ble fort åpenbart at vi hadde et problem. Motoren stoppet brått, og da vi kikket inn i motorrommet var dieselfilteret fullt av vann. Vi tappet ut, og prøvde å starte igjen, men det fylte seg bare opp på ny, og motoren erklærte seg for helt ferdig. Jeg kjente at jeg ble ganske pjusk. Jeg hadde nesten aldri seilt før, og hadde akkurat kjøpt min første seilbåt, og nå begynte jeg så smått å lure på hva jeg egentlig hadde kjøpt. Men Mathias og Andreas virket uaffiserte; dette var ikke så farlig – det var jo tross alt en seilbåt – vi heiste seil og ventet på at kveldsbrisen skulle komme. Og da vinden fylte seilene, og Borea endelig skjøt fart, var det valgspråket som har trøstet meg mang en gang siden dukket opp. For Borea viste seg å være nydelig å seile med. Hun smalt ikke ned i bølgene, men skled rolig over, hun var lett å styre, og virket svært stødig i møte med bølger og vind. Jeg hadde tankene mine andre steder, og ytret min bekymring over alt som var galt, da Mathias og Andreas sa «det ække båten, Håvard. Legg merke til hvordan hun tar bølgene – båten er fin den! Altså, den har kanskje ikke en fungerende motor, og det lukter litt diesel, men makan for en båt!» Jeg fant litt trøst i det, og tenkte at det viktigste er jo at båten er god – motoren lar seg jo fikse. I samme øyeblikk smalt det i masta. Tre av sledene som er festet til storseilet, og som leder seilet opp i masta brakk i møte med vinden. Seilet ble stående litt uryddig etterpå, men det kunne vi også fikse når vi kom til land. «Båten er fin den. Selv uten motor, og med et seil på skeiva, så går hun jo nydelig – legg merke til hvor stødig hun er i vinden, og hvor lett hun er å styre – detække båten, vøtt!»

Wp 20141128 13 49 50 Pro  Highres

Jeg var så satt ut av turen fra Fredrikstad, at jeg ikke fikk tatt noen bilder. Dette bildet er tatt den påfølgende vinteren da jeg åpnet alle skott og vasket ut båten. Dieselen lå i alle kriker og kroker, og ny diesel rant fram etter hver seiltur.

Den natten hadde jeg min første nattseilas, og lærte å styre etter fyr og forholde meg til andres lanterner. Og jeg syntes det var fantastisk. Etter hvert glemte jeg lukten fra salongen, og hørte ikke lenger klapringen fra storseilet, men gledet meg over skumsprøyten som eksploderte i baugen, og opplevelsen av å seile.

Og så døde vinden.

Vi lå plutselig stille og plasket i vindstilla utenfor Grimstad et sted, og jeg kjente på at jeg veldig gjerne skulle hatt en fungerende motor. Her lå vi en god del timer og drev, før vi kjente et drag i luften med løfte om seilvind. Og den kom til gangs. I løpet av minutter blåste det opp til liten kuling, og vi bestemte oss for at det var på tide å reve storseilet. Det skulle vise seg å være vanskelig. For en av de tre sledene som brakk, hadde kilt seg i mastesporet høyt i masta, og det var ikke mulig å dra seilet ned forbi den. Bølgene hadde vokst seg ganske store, og på det tidspunktet var det ingen av oss som var spesielt gira på å klatre opp i masta for å prøve å få den løs. Så Borea og vi fosset avgårde med frisk krenging og skum om baugen mot en ny dag. Jeg hadde aldri vært med på maken til seilas, og kjente jeg ble litt pjusk igjen. Vi krenget så havet tidvis fosset over ripa, og Borea satte ny fartsrekord, som holdt seg i lang tid, på ni knop i en bølgedal. «Nå merker du det, Håvard! Selv om hun er tung, så raser hun jo fremover – for en båt! Det ække båten!»

Da jeg en stund etterpå gikk og la meg med alle klærne på, i tung diesellukt og krenging, hadde jeg litt blandede følelser; hva slags båt var det jeg hadde kjøpt? Ødelagt do, ødelagt motor, ødelagt seil – men samtidig sier de jo at båten er god. Da vinden dundret inn over oss, skvatt jeg da jeg så hvor hardt hun krenget, men samtidig virket hun jo trygg i galskapen. Jeg sovnet da jeg traff puta, og ble vekket av Mathias 20 minutter etterpå: «Du må komme på dekk Håvard. Vi har mistet kontakt med roret.»

Are Wiig sine ord kom til meg i det jeg famlet meg opp på dekk; «vi må få strammet rorwiren, den kan hoppe av hvis det blir litt vær.» Den tidligere eieren hadde riktignok bedyret at det var totalt unødvendig, og så hadde jeg glemt det i alt det andre som måtte ordnes. Nå husket jeg det. Vi tittet inn i motorrommet der wiren gikk, og fikk bekreftet problemet; begge wirene til roret hang løst. Andreas og Mathias snakket om hvordan de delvis kunne styre med bare seilene, mens jeg satt i cocpiten og ble pjusk for n-te gang. Jeg var ikke mye til hjelp, verken når det kom til løsningsforslag eller seiling. Da var det Andreas ringte redningsskøyta. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine da han forklarte situasjonen: «Vi er på den og den posisjonen utenfor Kristiansand. Vi har ikke motorkraft, vi får ikke revet seilene, og vi har ikke kontakt med roret. Vi holder mellom fem og åtte knop rett mot land.» Redningsskøyta bekreftet at de ville komme, og så var det bare å vente. I timene det tok før vi så lanternene og lyskasteren til redningsskøyta, gikk jeg fra å være livredd, til å le så jeg grein. Andreas og Mathias virket nesten uberørt, og vitset om hvilken nydelig farkost jeg hadde skaffet meg. Men gjennomgangsmelodien var, at på tross av alle feilene og manglene, var det faktisk en veldig bra båt. Alt som var galt kunne faktisk fikses, og båten hadde jo virkelig fått vist seg – du kan si hva du vil, Håvard – men det ække båten!

Da redningsskøyta kom, surret vi seilet med tau til masta og bommen, så det nesten ikke tok vind. Vi fikk kastet over ei trosse, og så ble vi slept mot Kristiansand.

C  Data Users Defapps Appdata Internetexplorer Temp Saved Images 14477227601 E32Cc0Cad1 K

Broeas første møte med berømmelse! Bildet er tatt fra redningsskøyta - de ville nemlig gjerne legge ut bilder fra bergingen på nett...

Vi kom oss aldri til Stavanger, turen endte i Kristiansand – det var altfor mye som måtte fikses. Are Wiig kom atter en gang til unnsetning, og fikk skaffet en som kunne ta båten videre for meg til Tromsø, slik at jeg kunne få båten over til Svalbard mot slutten av sommeren.

Man skulle kanskje tro at problemene sluttet her – men det gjorde de ikke. Året etter luktet båten fortsatt fryktelig stramt av diesel, men Are Wiig, Arne Holand og Atle Husby og jeg fikk likevel en flott tur rundt Spitsbergen den sommeren. Etter den turen, var det på tide å ta med barna og Viktoria på seiltur, for å selge inn båtlivets gleder. Vi seilte friskt ut, og hadde egentlig en fin seilas, til vi skulle hjem. Da døde ankervinsjen, og 30 meter kjetting måtte hales opp med håndkraft fra blåleire. I et forsøk på å hjelpe med trekkingen fra dingyen sin, klarte vi å punktere dingyen til Longyearbyens ordfører Arild Olsen. Vi ble forsinket hjem, og rakk akkurat ikke foran en varslet kuling. Vi kom hjem til mørke, regn og opp mot 18 meter i kastene. Båtshaka knakk i et forsøk på å feste oss i moringen, og Viktoria holdt på å bli dratt over bord i et av forsøkene. Da båtshaka knakk, ga vi opp og fikk kastet ei løkke rundt bøya til Store Norske Grubekompani. Siden været var så voldsomt, bestemte vi oss for å bli i båten til dagen etter, da vinden skulle løye. Det var flaks. For den natten da jeg la meg, hørte jeg den velkjente klukkingen fra vannet rundt oss, og vann som rant over dekk. Jeg syntes det var voldsomt til klukking, men fant ingenting da jeg tok min vanlige sjekkrunde før jeg la meg. Hadde jeg bare sjekket motorrommet… For i motorrommet klukket det godt. Der hadde nemlig pakkboksen til propellakslingen løsnet.

Den natten ble båten fylt med godt over 1000 liter vann, og vi våknet til at dørkplatene fløt rundt i det iskalde vannet. Vi fikk kledd på ungene, og satt dem i dingyen. Da jeg kjørte Viktoria og barna til land, lå Borea tungt i vannet, og da jeg kom tilbake måtte jeg håndpumpe henne tom. Mens jeg stod der og pumpet, tenkte jeg at dette nok var siste gang jeg fikk med meg Viktoria. Det var det heldigvis ikke. Hun har, akkurat som meg, gått veien med å bli mer og mer glad i denne båten som stadig krever vår oppmerksomhet.

Da båten var ganske ferdig tømt, skulle jeg kjøre 300 meter fra bøya til kullkaia. Der ville det være lettere å få tak i utstyr, og Borea ville synke på to meters dyp, ikke 50 som hun lå på nå. I et forsøk på å eliminere bort mer trøbbel, fylte jeg dagtanken… Det var dumt. For det ene lokket til dieseltankene var lekk, og hadde fylt dieseltanken med sjøvann. Det ble veldig tydelig da den velkjente dansen mellom diesel og vann fylte vannutskilleren på dieselfilteret. Nå var det ingen vei tilbake, jeg hadde nemlig løsnet fortøyningen til bøya og var i fri flyt. For å være sikker på å komme frem til brygga, gasset jeg skikkelig på, og kom fort opp i fem knop. Da døde motoren. Og det viste seg raskt at min bekymring om hvorvidt jeg skulle nå fram til brygga, fort ble erstattet av en annen, og minst like viktig bekymring – hvordan stoppe før brygga? Jeg så fort at dette kom til å kunne bli grisete, og kastet alle fenderne ut på styrbord side, før jeg skviset fenderne så hardt jeg turte mot spuntveggkaia til Store Norske. Det pep og knaket da jeg nådde brygga i nærmere fire knop, og fenderne tok støyten. Men det holdt akkurat. Båten stoppet pent da kjølen så vidt berørte sandbunnen ved brygga. Da vi fikk tittet litt, viste det seg at det var så enkelt som at en slangeklemme hadde løsnet, og det var det som gjorde at vannet kom inn.

Wp 20160429 11 32 05 Pro

Her er det gamle systemet, som endte med nær-synking-opplevelsen.

Senere har jeg opplevd at det ene motorbenet har knekt, at dybdemåleren ga seg i uoppmerket område ute ved Hopen, at autopiloten ga seg før seilingen over Barentshavet, og ved ankomst Barbados, da vi skulle ankre mellom en haug med andre båter etter 16,5 døgn over Atlanteren, så hoppet rorwiren av igjen. Og hver eneste gang kommer «det ække båten» til meg. For det er virkelig en fantastisk båt. Vi har vært ute i kuling i Barentshavet og drivis i tett tåke ved Nordenskiölds land, og vi har hatt nydelige seilaser i solgangsbris. Vi har seilt fra arktiske Svalbard, til tropiske Karibien, og jeg har ikke vært redd en eneste gang etter turen fra Fredrikstad. Før for to dager siden.

I Mindelo på Kapp Verde, gikk gassalarmen i båten rett før avgang over Atlanteren. Den gangen viste det seg å være falsk alarm. For to dager siden, motret jeg inn mot Trois Ilets utenfor Fort de France, i Martinique, da alarmen gikk av igjen. Viktoria gikk ned og luktet og sjekket komfyren, jeg skrudde av all gasstilførsel. Da det viste seg å ikke være noe propan som lakk, tenkte vi at det var falsk alarm igjen, og kjørte frem til ankringsplass. Da ankeret var i bunn, gikk jeg ned, og en voldsom lukt slo mot meg. Jeg fulgte lukten av svidd kylling og kaffe til akterkabinen, der batteriene ligger, og der gikk lukten mer over til svovel. Startbatteriet freste, og spyttet ut batterisyre, og madrassen som ligger på senga over batteriene var svidd. Jeg skrudde av all strøm, og fikk av batterriskoene. Nå måtte jeg få lirket batteriet ut, så det ikke fortsatte å frese inne i båten. Grunnen til at gassalarmen hadde gått, var nå åpenbar, båten var full av knallgass. Gjestene våre Kristin, Julie og ungene var fremme på dekk, mens jeg mannet meg opp til å lirke batteriet ut. Viktoria satt ved luka til akterkabinen, i tilfelle noe skulle gå galt, og jeg skulle trenge hjelp. Frykten var at jeg skulle komme borti noen av de løse ledningene som var koblet fra, og skape en gnist, da kunne det blitt ganske nifst der nede i akterkabinen. Det føltes litt som i de filmene, der noen skal disarmere en bombe – skal man klippe den gule eller blå ledningen. Til slutt hadde jeg gått gjennom mange nok ganger i hodet hvordan jeg skulle gjøre det, og fikk batteriet lempet ut fra under senga. Jeg rygget ut med batteriet fresende foran meg, og fikk bundet det til et tau, og slengt det over bord. Etter mange timers elektrikerarbeid, viste det seg at en kobling i fordeleren hadde dødd, og det var den som kommuniserte med dynamoen hvor mye strøm som skulle gis. Dynamoen leverte derfor over 17 volt og kverket startbatteriet.

Å seile med Borea er stort sett fantastisk. Vi har sett vanvittige steder, og hatt helt utrolige opplevelser sammen. Men som med all kjærlighet, trengs det stell og ettersyn, og selv om man gjør sitt beste, hender det at det går skikkelig skeis, og man kan føle en kort periode at man er ferdig med hverandre. Men etterpå så blir gjerne alt bra igjen, og man husker hvorfor man holder sammen, og hvorfor dette er det eneste riktige. Litt klokere kommer man ut på andre sia, og kjenner kanskje at etter denne runden med problemer, så er kjærligheten enda sterkere, fordi vi enda en gang har klart å overvinne problemene sammen. For det er jo som kjent ikke båten det er noe gæernt med.

Legg igjen en kommentar