Takk Gud for Real Turmat!

En av utfordringene mine på turen er at jeg blir sjøsyk.

Var mye i båt i ungdomstiden og ble veldig overrasket da jeg på en båttur i Hellas for første gang oppdaget at jeg virkelig ikke tålte mer enn fem minutter om bord. Dette var i 2001 og jeg har ennå ikke vent meg til sjøgang. Satser alt på at det blir bedre underveis. Mest fordi jeg er skikkelig redd for å ikke fungere som fullverdig mamma og mannskap. Tanken på å lage mat underveis er skremmende. Dag var heldigvis med oss de første dagene på seil. Jeg sov, serverte Real turmat, stirret frenetisk mot horisonten, sov mer og husker lite av ferden fra Melbu til Kalle i Lofoten. Der la vi oss longside med SkyDancer, båten til Nick og Torill. Hadde aldri blitt noen langtur på oss uten dem. De stiller med inspirasjon, praktisk hjelp, gode råd, reiserute, døgnåpen servicetelefon, overbærenhet, latter, psykologtjenester, bøker, øl, kaffe og verdens beste klemmer. Heldigvis skal de til Karibien samtidig som oss, og vi kommer til å møte dem i mange havner underveis.

Kalle I Lofoten

Kalle i Lofoten. For et sted!

Bestikkelser

-Du skal få en is hvis du lover å sitte her. Ikke gå ut av butikken for nå er vi i en stor by. Sånn har det blitt etter Longyearbyen. På Biltema i Svolvær. Nick lånte en bil og kjørte oss dit.

Ro, ro til skyggesiden

På vei til grillfest i myggland. Påhengsmotoren daua.

Da vi forlot Kalle, etter nye runder med hjelp, sa Nick at det er viktig at jeg finner en måte å nyte hele turen. At jeg må slutte å tenke på seilasene som noe jeg må utholde. Det er nok akkurat sånn jeg har tenkt, at det å utholde seilingen er prisen å betale for det jeg egentlig vil, å komme til ny havn og bli der. Lenge. Det er bare det at det er så fryktelig langt til Karibien i fem knop. Vi har dårlig tid og plan om fem-seks timers dagsseilaser for å kunne samles som familie på ettermiddagen. Startet bra med en kort tur til Henningsvær. Johannes ønsket umiddelbart å flytte dit. Han protesterte høylytt da vi skulle videre allerede neste dag, men ble beroliget av at det ikke var så langt til Bodø.

Henningsvær

Henningsvær

Motoren døde rett utenfor Henningsvær. Den korte turen ble skikkelig lang. 18 timer, tror jeg. Dag reddet oss med sitt gode humør, historiefortelling og quiz og uendelig tålmodighet ved roret. Ingen tvil om at vi alle gruet oss til at han skulle forlate båten i Bodø.

Kjærlighet spy og varme

Humøret på topp selv om Johannes kastet opp så han fikk blodutredelser rundt øynene og ble iskald. Eiril tok som vanlig ansvar. Fra nå skal vi bruke sjøsykepille i nektarin hver gang det trengs. Han orker ikke å svelge dem med vann.

Img 9940

Så grønn i trynet at jeg ikke orket å ta av lua mens jeg lagde rask og enkel mat. Ikke et sekund å miste og det største smilet jeg klarte å få fram.

Planen om å møte gode venner på Kjerringøy utgikk, heldigvis stekte de vafler og kom til oss på kaia i Bodø. Ny rekord med ti stykker rundt bordet. Var sammen med dem hele dagen, og fikk en deilig pause fra båtlivet med bibliotek, restaurant, kjøring til taubutikk. Da de dro videre stakk Eiril og jeg på kino. Jeg så halve filmen, resten hadde jeg hodet gjemt bak ryggen på ungen. Jeg har vært en blanding av sliten, redd, stressa og sjøsyk i ukevis. Dårlig kombinasjon med actionfilm.

Bodø

Deilig å løpe og le med venner i Bodø! Barna savner jevnaldrende.

Dag dro, plutselig var vi overlatt til oss selv og jeg måtte begynne å ta større ansvar ved roret. Håvard hadde byttet dieselfilteret og planen var å gå mot Sandnessjøen dagen etter. Svalbardvenninne Johanne hadde hørt rykter om at vi kanskje skulle innom Bodø, og kastet seg sporty ut av senga ved midnatt for klem og øl på båten. Nå eller om et år! Er så takknemlig for at vi møter venner i hver havn, og for Facebook som gir meg følelsen av kontakt med de jeg ikke skal møte på lenge.

Legg igjen en kommentar