Santa Cruz og Kapp Verde

Måtte innom Las Palmas på veien for å hente ny kartplotter. Det var ikke plass til oss i herberget og det fristet lite med elleve nye timer på seil for å nå Santa Cruz på Tenerife etter en lang natt med spying og lite søvn, men for en premie som ventet i andre enden.

Ble møtt allerede i havnen av Nick Weis-Fogh i gummibåt. Skuta hans, SkyDancer, hadde allerede ankommet Santa Cruz. Ikke lenge etter kom resten av velkomstkomiteen – hans fantastiske kone, Torill og et av Longyearbyens hyggeligste og mest omtenksomme mennesker, Linamaria Jahre Carlsen som har mønstret på SkyDancer som start på sin toårige jorden rundt-reise. Den kan du lese mer om på linamariacarlsen.blogg.no.

Img 0202

SkyDancer. Bildet er rappa fra Facebooksiden deres.

Img E0204

Enda et bilde jeg har rappa. Torill og Nick, Admiralen og Kapteinen på SkyDancer og våre store støttespillere. Blir alltid så glad for å se dem at jeg glemmer å ta bilder.

Det var litt stress å dra fra Puerto Calereo med fem nikotintyggis og tre snus på mandag når den nye forsyningen ikke var ventet før natt til lørdag. Egentlig helt latterlig at jeg har sklidd ut på nikotinkjøret igjen etter femten år uten, men sånn har det blitt og lykken var til å ta og føle på da Linamaria ga meg en boks i det jeg akkurat hadde brukt opp min siste. Johannes kaller forresten nikotintyggegummien for alkoholtyggis. Og alkohol passet helt ypperlig til «gjensynsfesten» på vårt dekk. En kald og to varme øl til hver, sånn omtrent. Fortreffelig uavhengig av temperatur og antallet nevnes fordi Johannes uttrykte bekymring for at vi kjøpte øl i butikken. Han var redd for at vi skulle bli fulle, noe vi aldri har vært eller kommer til å være i nærheten av barna. Kan likevel ikke legges skjul på det er hyppige innslag av øl og vin når vi møter folk – her som hjemme. Per og Randi fra Kalle i Lofoten kom også innom og gjorde kvelden komplett.

Natt til lørdag mønstret Rune Bjåland på som fender. Han hadde med seg breddfulle bager med blant annet snus, sjokolade, zalo, oppvaskbørster, havregryn, ledninger, AIS til redningsvester, brunost, ny telefon til meg, Tyrkisk pepper, brødposer og de sedvanlige handleposene fra Norge. Resten leide vi bil for å kjøpe inn lokalt. Mat og vann for fem personer i tretti dager kostet ikke mer enn en gjennomsnittlig helgehandel i Norge, men jeg fikk ikke plass i bilen tilbake til brygga. Vi gikk for mye hermetikk, pasta, ris, løk, gulrøtter, nøtter, musli, langtidsholdbar melk, melblandinger til brød, egg, enorme mengder snacks og godteri, soyasaus, spekemat, ost og frukt og fryste kjøttvarer til de første fem-seks dagene. Jeg burde bedt Rune ta med sodd, lapskaus og ikke minst leverpostei fra Norge også. Jeg elsker leverpostei, Håvard hater det og har fått barna til å mislike det like sterkt som ham selv. Jeg er kysse- og kosegal og har således latt meg kue til å ikke spise så mye leverpostei i det daglige for å unngå hyl og kunstig avstand i timevis etter de har sett meg spise det.

Img 2953

Vi kjøpte øl også, men holdt oss stort sett på vannvogna

Forventningen mot Atlanterhavskryssingen bygget seg opp. Våknet de første dagene i Santa Cruz med kriblende følelse i magen som forsvant i mengden av alt som skulle fikses, kjøpes, vaskes og stues før avgang.

Plutselig kom dagen og vips så var vi i gang med første etappe, Santa Cruz- Kapp Verde. Rune spredte latter og glede mens vi vugget kraftig fra side til side i seks døgn. Jeg lærte at jeg må binde meg fast når jeg vasker opp, dette etter at jeg fløy fra kjøkkenet, dro med meg trappa og havnet under kartbordet på grunn av en stor bølge. Next level smertebåt, der altså. Vi fikk vår første brottsjø inn i sengene til barna og det var starten på at vi fikk rullerende sengeplasser. Rune var opprinnelig innlosjert i loskøya, en trang seng over sofaen i stua, men Håvard la seg der hver gang den var ledig for å raskest mulig kunne komme opp på dekk hvis noen trengte hjelp på sin vakt. Johannes sov for det meste på dekk, eller rullet rundt i dobbeltsengen i akterkabinen og Eiril valgte å lage den ene sofaen om til stormkøye. Den køya ble etter hvert den mest populære blant samtlige Tjoraer. Rune fikk antakelig nok av det hele og flyttet inn i lugaren til barna hvor han både kunne strekke seg ut og lukke døra for å skjerme seg noe fra alt bråket i salongen. Helt vilt bråkete alle steder på båten, men antakelig verst i salongen. Det smeller, knirker, skramler, dunker, ruller og rister døgnet rundt. I tillegg kommer lydene fra aggregatet, motoren og film og musikk på dekk. Veldig vanskelig å sove når vi seiler døgnkontinuerlig og egentlig trenger mer søvn enn normalt for å orke nattevakter og alle andre praktiske gjøremål som det er utrolig slitsomt å utføre i de konstante bevegelsene. Mangel på søvn og overskudd merkes mest på oss eldste og går tidvis kraftig utover humøret til tenåringen som da blir møtt av foreldre som ikke er like rolige og voksne som vi burde vært. Søren, altså. Har hatt noen kranglerunder med Eiril som jeg er langt fra stolt over. Heldigvis fikk vi snakket om det på en god måte i etterkant og fikk fine pauser når delfiner dukket opp, når flyvefiskene surret rundt oss og på oss, under stjernehimmelen, mens vi sang høyt med til musikken og mens vi krøllet oss sammen i akterkabinen for å se film.

Img 0022

Sjokolade på dekk løfter alltid stemningen

Håvard er motstander av utstrakt bruk av autopilot, jeg er absolutt motsatt. Jeg liker å seile, men ikke å styre. I hvert fall ikke i timevis hver eneste dag. Endelig fikk jeg en på mitt lag. Rune og jeg slo et kraftig slag for autopilot og dagene mot Kapp Verde ble helt topp og mye mer sosiale selv om vi rullet fra side til side uten stans. Det er nemlig sånn at så fort jeg er ukonsentrert et øyeblikk til rors er veien veldig kort til vrenging av seil, dårlig kurs eller i verste fall et ufrivillig slag hvor bommen kommer fykende. Dessverre viste det seg at de nye batteriene på ingen måte klarte så mye autopilot uten mye lading med aggregat eller motor. Spikeren i kista for mitt nye seilliv kom på kaia i Kapp Verde. Nick og Torill fra SkyDancer avsluttet det hele. Autopiloten må spares til man virkelig trenger den og den blir fortere ødelagt hvis man bruker den i sånne bølger vi kunne forvente i Atlanterhavet. Neste gang skal jeg ha med en ekstra autopilot, bedre solcellepaneler og ikke minst bedre batterier!

Img 0114

Smiler og teller sekunder til avløsningen om to timer. Et rosa dynetrekk (hvor kom det fra?) er glimrende solskjerming

Dagene i Kapp Verde var varme, avslappende, sosiale og fine. Johannes hang på SkyDancer på dagtid og vi med dem på kveldstid. En veldig morsom gjeng. Vi fikk en hjelper, Tito, som guidet oss rundt i byen og til myntvaskeri, matbutikk og en bar som solgte fiskeutstyr. Eiril fikk en ny venn som jobbet på en cafe, Johannes lærte nye dansemoves og fikk gratis is og kake både her og der på grunn av krøllene sine. Begge var fortvilet over fattigdommen de så, og ikke minst gatebarna. Amnesty oppfordret på det sterkeste at vi ikke skulle gi mat og penger til gatebarna, sånn at de heller måtte søke hjelp hos organisasjoner som kunne gi dem mulighet til en bedre framtid enn rusavhengighet, kriminalitet og fattigdom på gata. Johannes var også lei seg over å se løshundene og en kveld gikk størstedelen av middagen hans ut av vinduet til en sjarmerende tass som tagg på fortauet utenfor.

Img 0059

Et av få bilder fra Kapp Verde. Skikkelig trøbbel å få lastet opp bilder- igjen.

Img 0203

Mer tjuvgods fra facebook. Det fantastiske SkyDancer-crewet i Kapp Verde. Jeg var der da bildet ble tatt, altså.

Img 0042

Drikkekonkurransen mellom to danske kjemper

Img 0051

var over før jeg rakk å ta bilde av dem begge. 5 sekunder tok det vår nye fine venn, Jesper å tømme sin.

Planen vår var å reise et døgn før SkyDancer sånn at de kunne plukke oss opp av sjøen ved behov. Vi gjennomførte planen, men mange timer senere enn vi skulle. Først var det ikke vann i marinaen og da det kom tilbake, var det ikke strøm til pumpene. Vi måtte fylle ferskvannstankene og ikke minst vaske båten og dusje før 16-17 døgn med begrenset tilgang på ferskvann til annet enn drikke. Alt løste seg til slutt og den lange ferden var i gang.

Img 0071

Venninna mi, Borea, straks klar for å krysse et stort hav. Jeg stoler på henne og ser bare det fine ved henne nå.

Legg igjen en kommentar