Kapp Verde - en dag til avreise

Etter mye jobb og seiling har vi plutselig kommet til Afrika!

Det å seile et år er litt annerledes enn mange kanskje ser for seg. Når jeg hører «seile til Karibien», er noe av det første som slår inn, et bilde av en hvit strand, bading, dykking, rolig seiling i glassklart vann. Så langt er ingenting av dette hovedinntrykket av å være på seil for noen av oss. For oss er det stadig nye små og store ting som må repareres, skiftes eller justeres. Når vi kommer til kai, er båtutstyrsbutikken noe av det første vi oppsøker. Så må vi få unna mailer, regninger og jobb, etter det er det tid for opplevelser og å være sosiale hvis vi møter noen å være sammen med. Men så må vi videre, og da skal det handles inn, ryddes, gjøres sjøklart, og så drar vi til neste sted. Jeg så for meg at vi kom til å finne en favorittrestaurant utenfor turistfella, at vi kom til å bli lei av strender, at Eiril og jeg skulle dykke og surfe ukentlig og at vi kunne gå fjellturer i noen av de spektakulære fjellene du finner både i Spania, Kanariøyene og Kapp Verde. Så langt er fjellstøvlene ubrukt. Vi ser og opplever masse nesten hver eneste dag, bare ikke det klassiske bildet av late dager på dekk og på strender.

20181028 121737

Stadig nye ting som må fikses - her er det sjekk av masta, da det plutselig dukket opp fem skruer vi ikke klarte å gjøre rede for på dekk...

Jeg skulle skrevet et blogginnlegg om alt vi opplevde da vi var i Portimao i Portugal, men i skrivende stund er vi i Kapp Verde, en liten øygruppe i Afrika. Da alt var klargjort for avreise fra Portimao, og vi endelig skulle ha litt tid til latskap, viste det seg at kartplotteren vår avgikk ved døden. Eller ikke helt. Den kunne fortsatt vise kartet vårt, men den kunne ikke lenger kommunisere med alle de andre instrumentene på båten. Så da gikk tiden til å finne forhandlere, bestille deler som viste seg umulig å bestille, for så å bestille ny kartplotter som skulle hentes på Kanariøyene. Borte ble tiden til fjas, og borte ble tiden til blogging.

20181024 094346

Kartplotteren vår tålte ikke vann, og kontaktene bak irret vekk. Og plutselig gikk enda en dag med til å skaffe deler og reparere båt.

Siden Portimao har vi først seilt fem dager til Lanzarote, så to dager til Tenerife, og så har vi lagt bak oss seks døgn over til Kapp Verde. Siden sist har vi også fått med oss et nytt mannskap, Rune Bjåland. Han er en god venn, som også var med å seile Borea over til Svalbard i sin tid. Som vanlig er det et stort løft for oss alle, at det kommer på et nytt mannskap. Viktoria og jeg har en voksen til å dele oppgavene om bord med, og barna har en voksen til å snakke med. Det er på mange måter et sjansespill å ta med en til om bord. Vi bor tett, og er sammen stort sett hele tiden. All stemning på godt og vondt er oppe i dagen for alle, og barna har samme døgnrytme som oss, som gjør at vi har lite tid til å diskutere bare oss voksne imellom. I tillegg utsettes vi tidvis for heftig vær, stressende situasjoner og mye bølger. Mye bølger gjør at alt løst som ikke er lagt tilbake på plass, kastes veggimellom. Jeg har stått i byssa stort sett hver dag til Kapp Verde, og et par ganger har jeg malt veggen på motsatt side av byssa med spagetti, fordi tallerkenene har fløyet avgårde i en krapp bølge. Det å hele tiden bli dyttet og kastet på, gjør at man også blir sliten, og litt pasifisert. Alt er litt mer tiltak, og man blir litt mer nebbete. Rune skal bo i dette sammen med oss i fire uker. Men han er en sånn venn, som gjør at jeg ikke er bekymra. For det første er han entusiastisk til turen, men han har også en veldig positiv og optimistisk innstilling til utfordringer generelt. I seks døgn sjanglet Borea frem og tilbake mellom lange, store bølger uten pause. I seks døgn har Rune snakket om gleden over å være i elementene, gleden over NYDELIG pasta med tomatsaus, og hvor stort det er å være så liten under stjernehimmelen på nattevakt. Det lover godt for «the final push» om noen dager, da vi krysser over til Tobago, og skal seile mellom 15 og 20 døgn uten stans.

20181105 124244

Rune Bjåland har godt humør. Her brukte vi tre timer til å fikse en vas på et fiskesnøre; "Toppers! Hva skulle vi ellers brukt tiden på?"

20181028 223257
20181027 201948
20181028 125659

Ungene tar det hele bra. Det å være på seil, tar ikke vekk tenåringens behov for å være tenåring, eller rastløsheten til sjuåringen, men jeg synes de klarer seg fint. Alt er annerledes enn livet på land, og selvfølgelig er det mer utfordrende for barn enn voksne. Og selv om vi voksne er sammen med barna våre hele tiden, er vi samtidig opptatt med å seile og fikse hele tiden. De er nødt til å underholde seg selv underveis. Men i fjor var det lengste strekket vi tok, seks timer, og det synes barna var lenge. Nå synes de et døgn på seil er lite. Johannes gruer seg litt til at vi skal være så lenge på båten, uten å komme til land og internett. Han blir fortere sjøsyk når han sitter på ipaden, så han savner det å få blokke verden ute, og få være for seg selv noen timer i den virtuelle verden.

20181106 211803

Selv om Johannes savner internett, så har båten noe vi ikke har i huset, og det er utendørskino. Her slår vi kos og skole i en smekk, og ser på "Prinsen av Egypt"

Vi voksne klarer oss også bra. Det er mye nytt å forholde seg til for oss også, og været som kommer kastende på oss, får vi ikke gjort noe med. Jeg kjenner at jeg grugleder meg til Atlanteren. Jeg gleder meg til de dagene båten ligger til kun en side, og seiler rolig mot målet, der vi har overskudd til å lese, spille spill, lage nye retter på nytrukket tunfisk og slappe av med en film på kvelden. Men jeg kjenner på at vi skal midt ut på et enormt hav, der det er langt til hjelp om noe skulle gå veldig galt, og alle små og store problemer må løses underveis med de midlene vi har til rådighet. Og så er det været. Vi får det været vi får, og må bare takle det på best mulig måte. For å ikke seile helt i blinde, har Mathias sagt seg villig til å sende værmelding hver tredje dag via satellitt, så vi i hvert fall er litt forberedt på hva som kommer.

20181019 132401

Vi har fått ganske bra med napp, og fikk opp to tunfisker, men presterte også å miste to stenger, så foreløpig har det ikke gått helt i pluss.

Før vi legger over, må vi få reparert babystaget – den minste vaieren til masta, da den røyk på vei til Kapp Verde. Vi må få reparert en slide i seilet, som brast i en uventet jibb. Vi må få sett på motoren, som lager en merkelig klikkelyd ved akslingen. Vi vurdere også å skaffe nye litiumbatterier, da de vi har lader seg veldig fort ut. Og vi må skaffe en ny fiskestang, som vi mistet da hele festet for stanga ga seg. Så er det bunkring, matinnkjøp og stuing av vannflasker. Men så skal vi være klare for å legge over Atlanteren til Tobago. Der er planen å ankre opp i Pirate Bay, og DA skal vi kule’n litt ned. Neida. Joda.

20181024 221657

En av flere koselige kvelder. Her er vi sammen med våre nye venner på Axeline 2, en annen norsk båt. Celine viser muskler og løfter Johannes til nye høyder.

20181010 171251
20181018 191620
20181018 202736
20181027 125804
20181027 131730
20181027 140302
20181102 141526
20181101 023012
20181109 094035
20181109 162709

Legg igjen en kommentar