Aldri mer!

Vi har ganske ulik oppfattelse av Atlanterhavskryssingen. Jeg sier «Aldri mer!» I hvert fall ikke med barn og uten rågode batterier, sterkere muskler, mer seilerfaring og ekstra autopilot.

Det begynte bra med solidariske og rullerende vaktlister på styring, middagslaging og oppvask. Fra Tenerife til Kapp Verde ble det nemlig en litt urettferdig fordeling, og små ting ble store på båten når overskuddet minket. Jeg hadde et par frustrasjonsutbrudd i forhold til brødsmuler og kaffesøl som stadig befant seg over den oppvasken jeg hadde forvasket. Pinlig nok. Håvard hadde sintere stemme og kortere lunte enn han pleier. Rune og Håvard sto mest til rors, Håvard lagde mest middag og jeg styrte båt og tok all oppvask og annet husarbeid og så delte vi nattevaktene på oss fire eldste. Det er vanskelig å sove på båten, så klarere føringer på tidsbruk til skole, styring, vasking, matlaging og soving var et godt tiltak for å spare krefter og humør. Eiril ble tatt av nattevaktene til rors fordi det er vanskelig å styre i mørket og et for stort ansvar å pålegge henne uten hjelp av autopiloten. Vi fikk prøvd ut gennakeren da vi kom inn i et stillebelte – og den funka kjempebra. Dog fikk vi problemer med å ta den inn en gang og det hele endte med at den låste seg fast i toppen. Rune klatret opp de nitten meterne og svingte godt på toppen for å få den ned fra masta. Episoden gjorde det klart at vi trenger et mer presist fellesspråk for beskjeder når det blir kaotisk. Før seilet satt seg fast, sto Håvard i en virvel av seil og piskende tau og brølte nei på en måte som gjorde at jeg trodde han skulle dø. Noen dager tidligere satt han fast fingrene mellom påhengsmotoren og tauet til genoaen og dro av noen saftige hudfiller av fingrene. Denne gangen trodde jeg hele kroppen var fanget mellom ville tau og rebelsk seilduk. Vi fikk ut genoaen, fikk kontroll over roret og gennakeren klappet sammen. Gutta jublet over seieren, jeg ble helt slått ut av at vi ikke hadde hatt helt kontroll.

Img E0093

Verdens tøffeste 13-åring

Vi seilte videre. Dagene fløt inn i hverandre, nettene under stjernehimmelen var overveldende vakre og det var deilig med et par dager med vindstille som ga mulighet for spill, bading og saltvannsdusj på dekk. Eiril sysselsatte Johannes og leste hele Narnia for ham før de så filmen. Frihetsfølelsen vi har lest om kom snikende, og så smalt det. Jeg hadde akkurat gått av nattevakt klokka 03.00 da smellet ble avløst av høye smerteskrik. Rune hadde fått en ufrivillig jib og dessverre forsøkt å holde igjen bommen. Skulderen ble røsket ut av ledd, men han trodde hele armen var revet av. «HÅVARD, JEG ER FERDIG», skrek han. Vi kom oss raskt på dekk og heldigvis klarte vi å holde oss helt rolige i de ni timene det tok å få armen på plass. Ingen av barna fikk panikk heller og etter hvert sovnet de igjen. Håvard førsøkte å ringe legevakten i Oslo for veiledning, men de har fått nytt smartnummer som det ikke går an å komme gjennom på via satelittelefon. Vi fikk kontakt med en lege på A-hus som ga råd om å legge pasienten på magen og henge vekt i armen for å dra den på plass. Antakelig var det for store bevegelser i vanndunkene og bøkene vi la i en pose og hengte i armen hans og han orket ikke mer etter en time. Senere sendte vi meldinger til venner i Norge for at de kunne google og kontakte lege og forsikringsselskap for veiledning. Fikk etter hvert kontakt med Radiomedico som ga råd om at vi kunne bruke vår egen kroppsvekt for å utmatte muskulaturen og få skulderen på plass. Jeg styrte båt og Håvard og Eiril vekslet på å henge i armen hans- ett minutt hver -i tretti minutter. Fy flate, Eiril er den roligste og tøffeste når det gjelder. Atlanterhavspasienten hylte av smerte og ba dem gi opp, men hun fortsatte. Skulderen måtte på plass, vi var tross alt midt i Atlanterhavet, 1200 nautiske mil fra land. De klarte det! Rune ble blå over store deler av overkroppen, klarte ikke å løfte armen og hadde sterke smerter som Paralgin forte ikke hjalp nevneverdig mot resten av turen. Heldigvis hadde han førlighet i fingrene og et eksepsjonelt godt humør til tross for at han knapt fikk sove fram til Barbados. Det gjorde ikke Håvard og jeg heller.

Img 0163

Rune fikk farge på turen.

I det øyeblikket skulderen smatt på plass, ble jeg lettet og helt satt ut av skrekk. Jeg er ikke sterk nok til å få inn seilene i sterk vind, jeg synes det er vanskelig, skummelt og slitsomt å styre i mørket når bølgene slår mot båten og jeg fikk en voldsom følelse av avmakt. Hva om Håvard også ble satt ut av spill og jeg den eneste som kunne få oss i land? Jeg vet det hadde gått på et vis, men var skikkelig skuffet over meg selv og min manglende utholdenhet. Følte meg allerede helt utslitt, ikke minst fordi rorvaktene til nå hadde tatt kraftig på skuldrene, nakken og armene. Hjemme er det ingenting jeg ikke kan håndtere alene, her ble jeg vingestekket og maktesløs. Har mange ganger hørt om at når en soldat tror han har brukt opp alle kreftene, er det fortsatt femti prosent igjen. Jeg hadde vært en dårlig soldat, og det plaget meg. Jeg er åpenbart mer tilbøyelig til å gi opp enn til å gi alt. Jeg ga ikke opp, men det var ekstremt vanskelig å holde pågangsmotet oppe. Det hjalp som vanlig å grine litt i begynnelsen av hver nattevakt, når ingen så det. Helt til en stor bølge slo inn over hele meg, halve Johannes og størsteparten av dobbeltsenga i akterkabinen i stupmørket. Da var det nesten så jeg hyperventilerte og kapteinen brukte sint stemme og banning for å få meg til å slutte sånn at jeg ikke skulle skape panikk i båten. Gjennomførte vakten og tok på igjen sikkerhetslina jeg hadde sluttet å bruke for å avlaste skuldrene som verket.

Vi måtte holde oss til så jevn fordeling av døgnet som mulig, med noe avløsning av Eiril på dagtid. Hun har blitt god på å styre båten. Håvard fikk skikkelig senebetennelse i armen. Eiril tok over ansvaret for matlagingen og var imponerende utholdende og oppfinnsom etter hvert som vi gikk tom for de morsomste ingrediensene, jeg hadde allerede tatt over oppvaskansvaret etter Håvard skadet fingrene og Rune rakk å lage en middag før han ble skadet. Oppvask og middag høres ut som en bagatell, men det er jaggu meg litt av et prosjekt mens vi skvulper av sted, altså.

Img 0158

Sliten dame på vei mot land og trygghet for Atlanterhavspasienten, mann og barn. Langt utenfor komfortsonen

Johannes liker ikke båtlivet, men han er den med mest stabilt godt humør. Han er en veldig aktiv gutt, men på båten går han nærmest i dvale. Noen timer hver dag nærmest i transe. Lever seg inn i spillelista som heter norsk hip-hop og leker en fantasilek vi har fått lite innblikk i. Han er raus med ryggkløe, massasje, klemmer, komplimenter og styrkenusser midt i panna. En ekte gledesspreder og kjernekar.

Img E0007
Img E0133

En pust i bakken i den nye favorittsenga- stormkøya- den det ikke går an å falle ut av

Vi fikk gjort en del skole underveis også, men ikke så mye som vi forventet. Det kom noen heftige regnskyll underveis, og på den siste rakk Håvard å få av seg klærne for å ta en dusj. Jeg fikk vasket håret og klærne mine, de andre søkte tilflukt under dekk. En blanding av salt, solkrem og svette rant av og vekk og temperaturen gjorde det uproblematisk å sitte med våte klær til de ble tørre.

Img 0074
Img 0072
Img 0097

Lesetelt med hodelykt på dekk. Topp stemning lagd av Eiril.

Hdcf9603

Også fisk, da. Holdt på å få en hai eller no også. Jeg ble oppriktig glad da Håvard mistet den. Det ble ikke han.

Siste kvelden brukte jeg masse autopilot og visste at jeg hadde nok diesel til å kjøre hele veien for motor om jeg måtte. I tillegg blinket det plutselig kraftig i et lys rett ved oss. SkyDancer hadde tatt oss igjen og det var ufattelig trygt å vite at de var der. Vi ankom Barbados omtrent samtidig. Ubeskrivelig deilig å slippe ankeret etter 16,5 døgn, selv om ventetiden rett ved land ble lang for Rune. Han måtte på sykehus. Regelen er at kun kapteinen kan gå i land for å ordne med immigrasjon. Det tok tre timer. Barna og jeg kastet oss ut i det krystallklare vannet og livet ble veldig mye bedre.

Rune klarte heldigvis å komme seg ned i gummibåten, men ble overskyllet av saltvann da vi nådde land. En bølge slo inn i gummibåten og gjorde oss gjennomvåte. Valgte å gå til nærmeste sted for en øl og debrief, utrolig nok. Heldigvis fikk vi komme inn på et privat serveringssted selv om vi ikke var medlemmer og til tross for at vi så ut som druknede katter. Hentet barna så de kunne få seg en is og bestilte en taxi til Rune. Han ble lagt inn på sykehuset og bildene viste at det fortsatt var en glippe på omtrent en cm før skulderen var helt på plass. Det må opereres i Norge. Likevel oppsummerer han turen som fantastisk, overlegen, helt toppers! For en type!

Legg igjen en kommentar