Atlanterhavskryssingen

14. november la vi ut på turen over Atlanteren. Det er denne turen alle forberedelsene og all frykten har dreid seg om. Vi har hørt om late dager og god vind, og vi har hørt om hylende stormer og havarerte båter. Hva ville møte oss? Helt uten dramatikk ble det ikke...

I Mindelo på Kapp Verde gjorde vi alle de siste forberedelsene vi trengte for kryssingen. Bunkring av diesel, reparere det siste av utstyr, og innkjøp av vann og mat for 30 dager. Kryssingen tar mellom 14 og 20 døgn, men hvis riggen skulle ryke, eller noe annet uforutsett skulle skje, måtte vi ha mat og vann nok til å klare oss alene mye lenger. Vi hadde hele tiden vært sikre på at vi skulle til Tobago, men rett før avreise, fant vi flere rapporter om piratvirksomhet i området. Blant annet hadde flere opplevd å bli angrepet mellom Tobago og Grenada. Jeg er innstilt på å takle uvær og kranglete motor, men jeg er ikke innstilt på å sloss med pirater, så vi bestemte oss i siste liten for å gå mot Barbados. Avreisedagen ble 14.november, og selv om vi hadde kjøpt inn alt vi trengte, ble det sein ettermiddag før vi kom oss ut. Først gikk strømmen i marinaen, så gikk vannet, så kom vi på at vi manglet det ene, og sikkert burde hatt med det andre, og sånn gikk tiden. Klokken 18 løsnet vi fortøyningene, og la ut.

20181114 181336

Farvel til Kapp Verde. Nydelig plass - kommer gjerne tilbake. Foran oss lå rundt 2100 nautiske mil...

I starten hadde vi fantastisk vind og medstrøm, og fosset ut fra Mindelo i mellom sju og åtte knop. Nattemørket kom fort, og mens lyset fra øyene rundt Kapp Verde bleknet, lyste stjernene på nattehimmelen opp. Jeg lagde en rullerende vaktliste, der Rune, Viktoria og jeg tok tre timer hver på natten, og Eiril tok to-tre timer før og etter nattevakt. På dagen skulle vi stå to timer hver, før bytte.

Etter første døgnet var vi godt innkjørt. Ungene falt fint til ro, vi voksne kom inn i rytmen med å stå til rors, og Viktoria og Rune håndterte seilingen fint. Vi var stort sett i cockpiten alle sammen, bortsett fra sovedyret Viktoria, som kan sove døgnet rundt når vi seiler. Vi fikk fin gli på skolearbeidet, sleit ut spillelistene våre, hadde quiz, småpratet og sov litt nå og da. Det var god stemning, og vi gikk alle inn i et helt annet modus enn før – ingen stresset med farten, hvor mange dager det var igjen – det var ingenting vi skulle rekke, og det var bare å erkjenne at vær og vind kom til å avgjøre hvor lang denne turen ville bli.

20181119 124909

Førstefender Bjåland i fint driv under hjemmelaget bimini. Her har vi alle funnet roa, og stemningen er god!

Etter tre dager gikk vinden ned til tre-fire meter i sekundet, og vi gikk ned til et par knops fart. Jeg har aldri seilt med gennaker før, men nå var definitivt tiden inne. Da vinden åpnet seilet, kom det et smell, og Borea dro seg opp til seks knop fart igjen. Det var helt fantastisk! Mathias Lisberg sendte værmeldinger, og rådet oss til å legge om kursen for å treffe vinden, noe vi gjorde. Etter et par døgn med gennaker, kom vinden. Vi hadde trent på å ta den ned et par ganger underveis, men nå da vinden kom opp i seks-sju meter, kollapset ikke seilet slik det hadde gjort før. Rune og Viktoria styrte både styrbord og babord, men seilet sto like fordømt. Jeg dro alt jeg kunne i tauverk for å få kvelt ballongen, men var sjanseløs. Etter litt klabb og babb, fikk vi slengt ut gennoaen, og tok med det bort all vind fra gennakeren. Rune og jeg pustet lettet ut på dekk, da sokken som holder seilet endelig var på plass. Men gleden skulle bli kortvarig. I løpet av seilasen, viste det seg at fallet som holder sokken, hadde kilt seg i blokken i toppen av masta. Det var ikke mulig å få sokken med seilet ned igjen. Rune meldte seg raskt frivillig til å klatre opp og ta det ned. Jeg stod på dekk og sikret. Å være i en 19 meter høy mast er ganske pes, men å være der oppe, mens bølgene drar masta flere meter til hver side, er rett og slett ganske kjipt. Rune bannet og klamret seg fast og røsket og rev for å løsne tauet, men det satt fast. Han fikk hektet av seilet, og vi fikk firt det ned, men vår tid med gennaker var over for resten av kryssingen. Da han kom ned var han fullstendig utslitt, og full av blåmerker etter klamring og dunking med masten.

20181117 182611

Gennaker er et fantastisk seil - men det har ganske heftige krefter når vinden tar tak

20181121 091743

Førstefenderen i toppen for å løsne tauet fra blokka.

Nå hadde vi god vind, og vi gikk igjen inn i rytmen. Vi fikk dorado og et par ukjente fisk. Vi fikk en enorm røver av en fisk – var det en hai? – som vi mistet rett før den kom opp til båten. Eiril lagde spa på dekk, Rune stupte fra båten – tiden gikk og vi hadde det fint. Så blåste det opp.

20181120 171523

Rolig stund på dekk. Her bakes det brød.

20181122 144627

Middagene var en blandet opplevelse. Vi lærte fort at vi serverte ferdige lagde porsjoner - det rugget ofte alt for mye til at vi kunne la gryter og panner stå på bordet til å forsyne seg fra. Men maten var stort sett veldig bra!

Vinden økte på til kuling, noe som ikke er noe stress, men bølgene blir større, og det er mer jobb med seilingen. For å ikke slingre så innmari i bølgedalene, endret vi kursen, og tok opp et revet storseil, da blir båten liggende mer stabilt til den ene siden. Det eneste som er ganske kritisk ved å seile slik, er at vi holder kursen såpass, at ikke vinden kommer inn rett bakfra og slår over bommen – altså jibber. I en kuling er det enorme krefter i seilet, og er vi uheldige i en jibb, ryker hele riggen. Den åttende dagen, 200 nautiske mil før vi var halvveis over, gikk Rune på vakt klokken tre om natten. Jeg hadde sovet et par timer, og Viktoria hadde gått ned på badet for å pusse tenner. Kvart over tre våkner jeg av et brøl fra Rune, og Viktoria roper. Jeg spratt opp av stormkøya som jeg lå i som bakvakt og kom til dekk. Der ligger Rune i store smerter, og det eneste han klarer å si er «Jeg er ferdig – sorry Tjoran, jeg er ferdig». Han hadde kommet ut av kurs og jibbet. Da han så at bommen var på vei over, hadde han prøvd å stoppe den ved å ta tak i skjøtene (tauene) som går opp til den. Det er ikke fysisk mulig. Så i forsøket, slo tauene skulderen ut av ledd.

20181119 185240

Det blir litt skader underveis. Her har jeg smadret fingrene i flere omganger, og skaffet meg noen kutt. Mine skader kom fort i skyggen, da Rune gjorde rent bord.

20181123 074815

Her er det noe som ikke stemmer. Rune har skaffet seg armer som en TyRunesaurus Rex.

20181123 075101

Et av mange forsøk på å få skulderen på plass. Vi konkluderte med at denne metoden heller ikke fungerte....

Lang historie kort; vi ringte litt rundt fra satellittelefonen, og kom etter hvert til Ahus, der bakvakten på bruddavdelingen ga oss råd om hva vi skulle gjøre. Vi hang en 8 liters flaske og noen bøker i armen til Rune, og vekten av dette skulle dra skulderen på plass. Etter en time eller så med mye vondt og lite effekt, ga vi oss. Ved skulderen til Rune, stakk kuleleddet ut under huden, og armen begynte å bli lilla. Kona til Rune, Merethe, fikk kontakt med Radio Medico, og vi ble kontaktet av dem. Der fikk vi i og for seg samme råd, men vi skulle ikke bruke vekter, men dra i armen i stedet. Legen mente skulderen skulle smette på plass innen et kvarter. Eiril og jeg dro i armen, og byttet på hvert minutt. Etter 15 minutter begynte det å riste i skulderen til Rune, men skulderen lå fortsatt ute. Etter 20 minutter sluttet det å riste, men skulderen lå like fordømt feil. Etter 30 minutter ga vi oss. Vi hadde bare Paralgin Forte å gi til Rune, og smertene var ganske heftige. Han hadde flere ganger bedt oss stoppe, men vi hadde fortsatt å dra på tross av det. Nå hadde vi holdt på dobbelt så lenge som vi hadde fått beskjed om, og jeg visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Hva om det ikke bare var skulder ut av ledd, men også et brudd som vi reiv og sleit i? Som et siste forsøk, tok jeg et godt grep om skulderen, og presset. Og med det smatt kula på plass igjen. Det var en enorm lettelse om bord, da vi fikk stabilisert Rune, og han kunne bekrefte at smertene avtok.

20181123 040305

Her følger vi rådet fra Ahus, med vekter i armen. Etter en time kunne vi krysse av for at det heller ikke funket.

20181123 133429

En ganske fornøyd Rune, etter at skulderen kom på plass. Stor kred for roen og humøret han klarte å beholde både mens det stod på og etter

Resten av turen var vi nå to voksne, to barn og en pasient. Rune kunne selvfølgelig ikke gjøre mer av noe, og hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene, med krengende båt, dårlig søvn, og en arm som var ubevegelig, og der smertene tok nye former ettersom dagene gikk. Eiril lagde mat hver dag, og tok noen timer ved roret, og Viktoria og jeg delte døgnet mellom oss. Fra midten av Atlanteren og til Barbados, gikk døgnet med til seiling, soving, mer seiling, og mer soving. Viktoria ble stresset av at vi nå plutselig var ganske mye mer sårbare, og skaden til Rune var en heftig påminnelse om hvor alene og langt fra alt vi er der ute i havet.

20181122 061940

Fra nå av var det Viktoria og jeg som delte natten mellom oss. Det var lenge å stå alene mellom fire og sju timer gjennom natten. Her er Karlsen motet oppe, og er klar for sin økt.

Vi hadde mange flotte opplevelser etter Runes skade. Det er som andre har beskrevet før oss, vanvittige soloppganger og solnedganger. Stjernehimmelen er ulikt alt annet jeg har sett før, og følelsen av å være så tilstede på en reise, er virkelig helt fantastisk. Vi har prata, krangla, stresset, slappet litt av og ledd. Spist kreative måltider fra begrensede råvarer, og spist nydelig nytrukket fisk. I det hele tatt har det vært en opplevelse og en tur som jeg kommer til å huske lenge.

20181128 083833

Solnedgangene på havet kan ikke fanges skikkelig på kamera, men de var drøye!

Thumbnail 1543606460631

Vi fikk et par doradoer underveis - veldig moro, og veldig godt!

20181201 065431

Hver morgen måtte vi gå en runde og kaste ut flyvefisk som hadde strandet på dekk

Da vi kom fram til Barbados dro jeg og Nick (Skydancer kom inn en time før oss…) til immigration og skrev oss inn. Det tok tre timer med en evig papirmølle. Da jeg kom tilbake til båten dro vi inn til land med Rune for å få han på sykehus. Det viste seg at armen ikke er helt på plass, og at det trolig må opereres. I skrivende stund ligger han på sykehuset og venter på å få reise hjem. Det ble dessverre ikke burger og øl når vi kom til land, som vi hadde snakket så mye om – men vi rakk en kjapp trøsteøl mens vi ventet på taxi til sykehuset. Det er utrolig deilig å være fremme, og endelig skal vi roe ned tempo og stress. Karibien virker veldig lovende – mer om det neste gang!

20181201 175649

Endelig framme! Her er vi samlet på stranden i Barbados. Nå blire burger og øl!

Legg igjen en kommentar