Lanzarote

Vi var ganske pumpa da vi kom til kai i Puerto Calero på Lanzarote etter fem døgn og fem timer på seil. Vi hadde likevel en mye bedre tur enn vi kunne ha hatt.

Rett bak oss var det mye dårlig vær, og vi var oppriktig bekymret for vennebåten Katja som lå bak oss. Det viste seg også at de hadde hatt en strevsom tur gjennom lyn og torden. Planen var å følge etter de andre norske båtene til Arricife, men der var det ikke plass til oss. Løsningen ble å seile noen timer videre til Puerto Calero. En bitteliten by som hadde mer ved seg enn det vi trodde ved første øyekast. Ikke minst var det veldig trygt og oversiktlig og lett å la selv sjuåringen løpe rundt uten mer tilsyn enn fra øyekroken. Vi sjanglet i land og gikk rett til dusjanlegget som var tomt for varmtvann.

Img 1853

Opptining i solen etter kalddusjen i full dusjkjolemundur

Img 1863

Noen kommer seg raskere på hesten enn andre..

Kalddusjen gjorde susen, og ikke lenge etter var vi klare for taxi til Arricife og gjensynsmiddag med gjengen på Axeline. Der var også familien fra båten Sira, de vi hadde filmkveld med i Cascais og som dro før vi fikk utvekslet mer enn fornavn. Veldig hyggelig å se dem igjen! Ikke minst var det fint å leie biler og dra på felles utflukt til det fascinerende vulkanområdet Timanfaya. Der ble det omvisning på buss for båt, sprutende vann og skikkelig dårlig kylling stekt på kul måte. All grillingen på restauranten foregikk over varmen fra jordens indre.

Img 1917

Buss for båt

Img 0053

Fint for barna med avbrekk fra båtmekk og bølger

Bursdagen til Eiril nærmet seg med stormskritt og det hadde vært vanskelig å finne gaver underveis. Vi brøt opp fra fellesutflukten på jakt etter kjøpesenter og fant et i nærheten av Rubicon Marina, enda en anbefalt havn som ikke hadde plass til oss. Vi har alltid hatt stort fokus på at bursdager skal være hyggelige og fulle av oppmerksomhet og små overraskelser- gjerne tre dager på rad. Lillebursdag, hovedbursdag og 1.bursdagsdag. Vi har aldri gått for at gavene er så viktige, men selv for oss føltes det kjipt at det vi kunne finne på kjøpesenteret var sokker, en dusjsåpe, en liten veske og en t-skjorte til 13-årsdagen. Løsningen ble lovnad om tverrfløyte neste gang vi kom over en musikkforretning og en ubåttur vi aldri rakk å få gjennomført. Den får vi bytte inn i en annen aktivitet hun ønsker seg i Karibien. Fint at hun er så fleksibel.

Img 1997

Bowling som lillebursdagsaktivitet. Ikke helt fornøyd over egen innsats. Kapteinen vant og var like dårlig vinner som han pleier. Jeg gikk på toalettet og Johannes forsvant- i femten minutter. Fy flate så ekkelt. Mens vi løp rundt og ropte i alle etasjer, sto han glad og fornøyd og snakket med en spansk familie på utsiden.

Det ble en topp bursdag med seig kake Håvard bakte av Nesquick-pulver, et kort fra Johannes han brukte en hel dag på å lage, pengegaver fra Norge og nyvunnet mot. Eiril liker å klatre i masten med klatresele og sikring, men har aldri turt å klatre spesielt høyt opp. Ikke minst fordi den vaier selv i ganske svak vind. Etter frokostkaka bestemte hun seg for å nå toppen – 19 meter over dekk – to ganger. Det skal sies at selv Håvard ikke orket å klatre helt til topps akkurat den dagen fordi det vaiet så, og han er den i familien som er flinkest til å utfordre alt han er redd for.

Img 2043

Ordentlig kake etter sushimiddag

Img 2036

13-åringen rapporterer om fin utsikt fra toppen

Det var fint å være på Lanzarote. Turen vår var veldig nære å ende i Portimao i Portugal. Vi lot det negative ta overhånd et øyeblikk. Familien til Håvard fortsatte å gi uttrykk for sin sterke bekymring for seilturen, Johannes ga stadig tydeligere beskjeder om at han ikke trives med å reise til nye steder hele tiden og det var problematisk at vi aldri møtte noen på alder med Eiril. I tillegg kom jeg i snakk med en engelsk dame på myntvaskeriet som ikke anbefalte å reise sjøveien til Karibien med barn. Hun hadde selv gjort det og opplevde at ekstrem fattigdom og kriminalitet hadde vært belastende for barna hennes og at det hadde vært vanskelig for dem å tilpasse seg det normale livet hjemme etter reisen. Det har vært trygt og fint å seile rundt i Europa og planen var å bli i området de månedene det ville ta å få tilbake huset vårt i Oslo og sette båten i vinteropplag fra februar- tross alt fire tusen billigere enn å tegne forsikring over Atlanterhavet. Videre svartmalte jeg at barna og jeg tåler ikke varme spesielt godt, at pengene fløy, at vi ikke ville ha Internett til kontakt med venner i Norge og skolearbeid, at problemene sto i kø og vi var for kort på hvert sted – eller hadde så mye å fikse- at vi ikke helt fant den roen vi hadde forventet.

Likevel er turen så full av fantastiske øyeblikk at vi kom til at det var verd å fortsette. Nøkkelen for vår del var å innse at vi egentlig bare må vente på neste fine øyeblikk, og ikke forvente at roen og lykken er en konstant tilstand. Slitet glemmes påfallende fort og alt det fine og mestringsfølelsen står igjen.

Kapteinen Fikk Fisk

Mange skruer løse. Kapteinen er fullstendig fiskegal og ble ordentlig lykkelig over fangsten. I tillegg fant han stadig løse skruer på dekk. Litt skummelt og litt av et mysterium. Løsningen kom på facebook. Are Wiig skjønte tegningen. Skruene kom fra spilekassene.

Legg igjen en kommentar