Charterfeber fra båt og savn som river

Ankom innseilingen til Lagos i ull og turbukse. Lagos er helt annerledes enn alt annet vi har sett til nå og overgangen fra rolige Sines og kjipe Baleeira var enorm.

Stressende båttrafikk fra alle kanter og full charterfølelse. Prøvde å ta en film av det hele, men funka visst ikke midt i å henge ut fenderne og klargjøre tau. Jeg hadde opprinnelig tenkt at vi skulle bli ganske lenge i Lagos og utforske byen og omegn med tog. Vi ombestemte oss, mest for å spare penger. Før vi dro videre, for å legge oss på anker i Portimao, rakk vi å kjøpe en trykkoker (mitt nye stalltips til tids- og gass-sparing), gå innom en kirke som jeg skal gifte meg i hvis jeg skal gjøre det igjen (helst med Håvard, altså), slafse i oss en pizza, flette håret til Eiril, skli på et gelender, kjøpe bakverk som gjorde meg fri fra kakeavhengigheten og bestille kaiplass til førstkommende lørdag. Lagos er en trygg havn å ligge i og vi fryktet The hurricane Leslie, den sterkeste stormen som skulle nå kysten av Portugal siden 1842.

Img 1610

Ingreja de Santo Anonio. Kirken var stengt da vi kom, men kirketjeneren låste opp for oss. Virkelig verdt et besøk.

Img 1900

- Vent ! Her kommer Mr Party. Foreviget av Eiril.

Vi fikk en perfekt seilas til Portimao hvor Eiril tok hovedansvaret for roret og jeg lå rett ut på dekk. Portimao fristet med sine strender og reunion med besetningen på Katja. Vi planla å seile sammen med dem videre til Madeira. Som ekstra bonus ble vi kjent med familen Heiberg på drømmebåten Axeline II. For en båt, og enda bedre - for noen folk! Ferie, fest og følelse av normalitet i samme pakke!

Img 1673

Som å komme hjem. Utrolig deilig med venner!

Savnet etter venner begynner å bli slitsomt for oss alle sammen. Vi har god trening i å holde folk nært i hjertet til tross for store avstander siden det ene året vi skulle bo på Svalbard ble til fem. Facebook har vært en redning, men det funker ikke like bra nå som vi ikke har nye hjertevenner i nabolaget hver dag og mindre mulighet til å få og gå på besøk. Alle dere der hjemme, vit at dere er dypt savnet og at vi blir glade for alle facebookoppdateringene dere legger ut. Vit også at vi har det bra det meste av tiden. Oppsummert i overskrifter har Håvard og jeg det egentlig storveis, Johannes savner å bo i et hus med TV og brødrister og Eiril er straks tenåring kunne nok godt tenke seg flere jevnaldrende langs ruta og litt mindre irriterende foreldre. Vi har nok vært litt uklare i kommunikasjonen med Johannes i forkant av turen. Vi har snakket om alt som skulle fikses, stedene vi skulle reise til, bading, fisking og alle barna vi kom til å møte i hver eneste havn og at vi skulle leve på budsjett og måtte være forsiktige med penger. Det han har festet seg ved var venner i hver havn og at vi skulle spare penger. Det har på ingen måte vært barn alle steder og nå har han blitt skikkelig fortvilet over at vi er på tur for eventyrets del. Han stilte spørsmål på sengekanten en kveld om hvorfor vi egentlig var på tur og ble forferdet over svaret. – Hva? Har dere tatt meg vekk fra huset mitt og vennene mine for DETTE, for å dra på tur og ha masse tid sammen? Er det ikke fordi vi måtte bo på båten for å spare penger fordi vi har blitt fattige??

Håvard og jeg møter folk fra forskjellige land i hver havn og Johannes så heldig at de barna vi møter inviterer ham med på ting selv om han er tre-fire år yngre. Vi har ikke møtt noen som er jevngamle med Eiril, og det er åpenbart at det sikkert hadde vært mer spennende for henne å gå på en ungdomsskole når det gjelder venner. Vi er ganske stuck med hverandre, og det er nok mest utfordrende for Eiril som snart er tenåring. Det er ikke helt enkelt å være lærere for egne barn, heller. Jeg finner ro i et inkjevetta mobilspill, og har nådd level 1710 i søken etter alenetid. Blir fort kvalm hvis jeg leser, dessverre. Har sagt opp det meste av abonnementer og faste trekk i forkant av turen, men kommer til å re-åpne muligheten for lydbøker og skaffe meg en ny telefon med kapasitet til å laste ned bøker, filmer og podcaster. Håvard tar mest ansvar ved roret og står der med kaffe og rungende musikk når han vil være alene. Eiril trenger Netflix-serier og internett til sosiale medier da hun har en tendens til å bruke opp all 4G-en på et par dager. Johannes trekker seg unna med lego, tegning og iPad så lenge vi ikke er på seil. Da blir han så sjøsyk at han bare orker å være på dekk med quiz og kortspill de gangene det er vindstille nok til at kortene holder seg i nærheten av bordet. Vi har veldig mange fine stunder og er aller mest glade for å ha mulighet til å være sammen på denne måten, likevel går det ei kule varmt i hytt og pine og ofte til kai. Stakkars naboer. Det er da veldig kjærkomment med impulser fra andre vi møter igjen på vår vei, og innmari deilig å møte folk som gir følelse av vennskap og normalitet i vår ganske unormale tilværelse. Når vi møter folk, er båtlivet sammenlignbart med Longyearbyen. Tett, hjelpsomt og hyggelig, uten å være påtrengende. I tillegg lar jeg meg inspirere av andres historier, måter å løse utfordringer på og motivasjon for å seile. Ikke minst gir mange håp for framtiden. Håvard og jeg planlegger å seile mye når barna flytter ut og enda mer når vi blir pensjonister. Barna er ganske tydelige på at dette blir den eneste langturseilingen de blir med oss på. De er likevel veldig glade i båten og kan godt tenke seg å seile rundt i ferier. Det er ikke så verst med tanke på hvor mye barna og jeg mislikte Borea da hun kom inn som Håvards nye dieselstinkende kjærlighet for fire år siden. Jeg er blitt oppriktig glad i Borea jeg også. Synes bare hun fortjener litt mere maling, nye gardiner, nye bilder på veggene, like fendere, like dieselkanner og å bli kvitt den ekle rustne grillen og en del av gjenstandene til forrige eier. Håvard er kun enig i at hun trenger maling.

Img 1702

Stille før stormen

Vi endte opp med å bli i Portimao i påvente av stormen. Tjora oss godt fast til kai, bandt opp klesvasken og dro på fest på Axeline da det ble klart at stormen ikke kom til å ramme oss hardt. Eiril ønsket alenetid på Borea, Johannes dro på minecraft-party med de andre barna om bord på Katja. Rett og slett en kjempekveld som sluttet sent, men mye tidligere enn vi alle hadde lyst til. Takk og pris for at vi har møtt Christian, Cathrine, Casper, Chrisopher, Kjell Inge, Hege, Axel og Celine!

Img 1653

Skoletur til museet i Portimao.

Img 1649

Storken ventet på oss.

Img 1658

Barna fikk velge lunsjsted og da ble det burgersjappe på en bensinstasjon. Der satt vi jaggu meg i tre timer og ble overtalt til å dra tilbake senere..

Den opprinnelige planen om Madeira utgikk. Først utsatt fordi Katja fikk problemer med kylkrøken, så fikk vi problemer med ladingen av batteriene og deretter med autopiloten. Neste mål for felles avfart ble Lanzarote, men rett utenfor havnen i Portimao skjønte vi at vi også hadde mistet forbindelsen til AIS-en, en dings som gjør at andre båter kan se oss og at vi kan se dem når det gjelder kurs, størrelse og farten de holder. Båtlivet bringer fram både det beste og det verste i meg. Ofte tåler jeg godt at planer endres og at det dukker opp problemer, men da AIS-en sviktet ble jeg fjortisfortvilet. Per Mandt, vår nye venn som vi møtte midt i Biscayabukten, kom med beroligende ord på Facebook og jeg sluttet å insistere på at det var umulig for meg å seile uten å kunne se andre båter på skjermen. Takk for hjelpen, Per! Egentlig var reisen veldig nær ved å stoppe i Portimao. Vi sjekket priser på vinteropplag for båten og så for oss å bli i området fram til vi kunne få tilbake huset i Oslo i februar.

Img 1707

Hvis vi ikke får byggegodkjent huset i Kabelvåg, er vi enige om at dette kan være et alternativ.

Img 1681

Hege, du gjør selv en handletur til fest og ferie! Hege og Kjell Inge fikk tilbud om bilskyss til butikken av en tysk båtnabo og jeg fikk tilbud om å kaste meg med. Vi damene dro, med en som ønsker å være anonym og som kunne forsikre Håvard om at "I will try not to drown them" da han hentet oss i gummibåten sin. Han holdt løftet og holdt ut en heftig handlerunde på flere timer. Det han ønsket i gjengjeld var at vi skulle tilby hjelp og tjenester til andre på vår vei.

Img 1898

Aldri vært så gøy å kjøpe brød

Img 1899

Vår anonyme hjelper utpekte oss som verdensrekordholdere. 70 minutes at LIDL. Min første verdensrekord. Ju-hu! Og det det som siste etappe av shoppingmaratonet.

Img 1688

Drømmebåten Axeline og Svalbardbåten Borea. Axeline fikk problemer i Frankrike fordi de ikke hadde navn på båten. Løsningen var en bot på 150 euro, som Hege snakket ned fra 350 euro, benevnelsen piratskip og store sprittusjbokstaver. Vi har prøvd å få trykket opp navn til Borea etter vi hørte den historien. Enn så lenge seiler vi som pirater.

Legg igjen en kommentar