Sand and sin in Sines

Sines bød på hyggelige møter, defekt dieselfilter og syndefulle Pastel Natas

Fra Cascais til Sines er det ca ti timers seilas langs kysten. Jeg var glad for å komme meg videre, og turen fra Cascais til Sines er ganske flott. Landskapet varierer fra stupbratte fjell, til kilometerlange strender. Ekstra flott var det ved Cabo Espichel, en tagg som stikker ut i havet, før kysten svinger innover igjen. Værmeldingen holdt det den lovte, og vi hadde en helt problemfri seilas. Overgangen fra alt det vakre var derfor stor da vi kom mot Sines. Her skjøt fabrikkpiper og gasstårn med brennende flammer i været, og langs land stod det kraner og enorme tankskip. Det så ikke ut som om om vi kom til å bli i Sines lengre enn nødvendig. Men da vi hadde passert to moloer, kom vi inn til selve byen, og da forsvant synet av all industri. Foran oss lå en fin strand, små hvitkalkede hus, et fiskemottak og en diger borg. Vi slapp ut ankeret, og barna og jeg tok gummibåten inn til byen for å ta en tur på byen.

Det gikk ikke helt knirkefritt. Da vi skulle trekke båten opp på stranda, viste det seg at vi hadde tatt med oss fiskesenene til noen som stod og fisket fra land. Heldigvis hadde de ikke gått i propellen, så etter litt surr fikk jeg dem ut. Mens jeg tråla med fiskesenene, kom en annen fisker bort og viste meg hvor jeg burde kjørt inn. Vi ble stående å prate en stund, og det viste seg at han var en tidligere major, som hadde vært ved fronten ved ulike kriger i 11 år av sitt liv. Nå var han hjemme i Portugal for å ta seg av sin syke mor. Det var et sterkt møte å prate med en mann med så mange heftige erfaringer, men som nå var så emosjonelt berørt på grunn av moren. For å trekke litt luft, og bearbeide lange timer ved sykeleie, gikk han til stranden om kveldene for å fiske.

20180929 234421

Båten etter at vi landet på stranden, og fiskesenene var ute

20180929 165652

Sines er fødebyen til Vasco da Gama. Her står statuen av han og skuer utover havet.

Det første stedet vi gikk til var borgen, for den er fødestedet til selveste Vasco da Gama. Eiril skrev oppgave om han i 7.klasse, og det gjorde jeg også, så vi var begge ganske starstruck av å stå ved statuen av han. I Sines var det en dansefestival som begynte denne kvelden, så før vi rakk å se oss om, ble vi invitert inn i borgen for en danseforestilling. Vi satte oss ned på noen plastkrakker og overvar et ganske spesielt nummer, der en dame danset og gjorde akrobatiske øvelser med en ring som hang i luften. Johannes sleit litt med å få med seg innholdet eller symbolikken, og det gjorde egentlig jeg også, så jeg fant på en forklaring rundt dansen og fortalte underveis. Etter hvert begynte jeg delvis å tro på min egen forklaring, så da tre kvarter var gått, og dansen var over, var vi alle tre enige om at det var en sterk og fin oppvisning. Utenfor borgmurene var det mer dans, så da vi tok gummibåten tilbake var vi mette på kulturopplevelser, og hadde mye by igjen å utforske dagen etter.

20180928 223651

Moderne dans. For oss vanlige dødelige var det litt vanskelig tilgjengelig, men det var flott dans!

20180928 231355

Utenfor borgen fortsatte dansen...

De neste dagene gikk med til å sjekke ut byen, bade på stranda, og ha skole. Rett ved borgen fant vi et gammelt konditori, som hadde syndefullt deilige kaker. Hele byen samlet seg her, og det tok vi oss i at vi gjorde også hver gang vi av en eller annen grunn gikk en tur i gatene. Vi ble enige om at «what happens in Sines, stays in Sines», og at kakekjøret skulle opphøre da vi forlot byen.

Etter noen dager, kom våre venner fra seilbåten Katja kom innom byen, og Johannes fikk hengt med gutta ombord, Casper og Christoffer noen timer, før de seilte videre mot Portimao. Vi tenkte også at nå var det nok sandstrand og kaker, og skulle dra avgårde sørover dagen etter at de dro. Vi lettet anker syv om morgenen, og dro friskt ut fra Sines. Jeg tok min vanlige tur innom motorrommet, for å se etter at det ikke var noe kluss der, men det var det. I vannutskilleren på forfilteret boblet det friskt med luftbobler. Det var jo akkurat det som kverka motoren da vi forlot nord-Norge, så vi snudde båten, og pilte tilbake til Sines.

20181002 174932

Bobler i diselfilteret er et dårlig tegn

Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor det plutselig var luft der, men skiftet filteret for sikkerhets skyld. Det hjalp ikke. Jeg strammet slangeklemmer, luftet motoren, og skriftet også ut en slange, men det boblet like fordømt. Vi skulle jo være på et spareprosjekt noen uker, men jeg innså at dette skjønte jeg ikke noe av, så jeg ba resepsjonen til kaianlegget bestille en mekaniker. Han skulle komme mellom åtte og ni morgenen etter. Da klokken var ti, spurte jeg resepsjonisten om han hadde hørt noe. Det hadde han. Mekanikeren som dukket opp, viste seg å ikke være mekaniker, men elektriker, så da han ble forklart at det var en jobb med et dieselfilter, hadde han valgt å ikke ta jobben likevel. Ørlite himmelfallen over at det ikke hadde falt resepsjonisten inn å gi meg beskjed, lurte jeg på om han kunne finne en mekaniker som ikke var elektriker, siden det tross alt var det vi var enige om. Det kunne han, og ga meg beskjed om at mekanikeren skulle komme til båten om en time. Det skjedde ikke. Den dagen gikk jeg frem og tilbake mellom båten og resepsjonen og purret etter mekaniker frem til seks om ettermiddagen. Da dukket det plutselig opp to mekanikere, intet mindre, som tittet på filteret, og konstaterte at «it’s broken». De tok med seg hele filterinnsatsen og lovte å komme tilbake innen en time med nytt filter. Men ingen kom.

20181003 203012

Her sitter jeg i motorrommet og venter spent på om jeg noen gang får tilbake filteret mitt.

Ekstremt lang historie kort; langt utpå ettermiddagen dagen etter, kom en litt forskremt mekaniker med nytt filter. Motoren startet med et drønn, og vi gikk en siste tur på konditori.

Planen nå er å sjekke ut Algarvekysten, da «alle» sier at den er så flott. Så snakker vi litt om å dra til Madeira, før vi setter over mot Tenerife. Vi får se an vær, vind og motor.

Legg igjen en kommentar