Riders on the storm

Det var varslet storm i nord-Spania, så vi satte fulle seil og prøvde å pile avgårde i forkant

Fredag 14. september, kom Anders Løvlie. Da hadde vi vært i a Coruña i fire dager, og hadde fortsatt mye ugjort i byen. Men værmeldingen meldte at det var ventet en storm, der ytterkanten av stormen kom til å sveipe over nord-Spania, og med den kom det til å komme bølger. Vestkysten av Spania og Portugal kalles Costa del muerto – dødens kyst, og det skyldes delvis grunner og skjær, men også at flere steder langs kysten vokser bølgene til enorme surfebølger – de kan fort snu en båt helt rundt hvis du møter dem feil. Nå var det jo ingen umiddelbar fare for at vi skulle bli tatt av en surfebølge, men hvis vi bestemte oss for å vente til stormen hadde passert, ville vi ikke kommet videre før etter mandag en gang, og det syntes vi ble lenge. Derfor valgte vi å dra ut lørdag formiddag, og sette kursen mot Cascais rett utenfor Lisboa. Ifølge kartet skulle det ta tre døgn hvis vi lå i fem knop.

Etter innkjøp av mat og diesel, hevet vi seilene og gikk ut mot kapp Finisterre. Vi valgte å legge oss ganske langt til havs – ca. 20 nautiske mil fra land – der dybden ligger på rundt 1000 meter. Langs hele vestkysten av Spania og Portugal ligger det drøssevis med fiskeutstyr, og mye av dette er knapt merket med annet enn en bitte liten blåse. I nattemørket er det umulig å se det, og setter nylonsene seg i propellen, vikles de rundt og blir til tjukt belte av nylon, som visstnok er et møysommelig arbeid å få løs.

Denne seilasen var nesten like bra som over Biscaya. Rolig vær, tidvis fin seilvind, kjempehyggelig selskap, det eneste vi ikke fikk noe av, var hval. Men delfinene hoppet og spratt, og nettene var stjerneklare. Det var litt rart å være værflyktning. Vi hadde et tredagers varsel, som sa at stormen ville passere nord for oss, men vi hadde ingen garanti for at den ikke ville gå lenger vest, og treffe oss der vi lå. Så det andre døgnet ropte jeg opp et frakteskip for å få siste værmelding, og nevnte stormen spesielt. Radio-operatøren på skipet lo litt da han kunne berolige meg med at stormen kom til å passere ca. 600 nautiske mil nord for oss – det er samme avstand som Tromsø-Svalbard… Så da tenkte vi ikke så mye mer på det, og nøt heller innseilingen mot Cascais.

Cascais er en ganske rik by. Og de har den til nå dyreste havna. Her koster det ca. 570 kroner døgnet. Vi la oss likevel inn, for vi hadde planer om å stikke en tur til Lisboa, og da var det greit å ikke ha båten på svai, uten å kjenne forholdene. Dagen etter ankomst var Anders Løvlie helt klar på at det var på tide å surfe. Eiril, Anders og jeg dro til en strand som er kjent for gode surfebølger, og ble med på et kurs. Anders har surfet før, og jeg prøvde det en gang som 16-åring, men så vidt jeg husker, klarte jeg aldri å komme opp i stående posisjon. Det klarte jeg knapt denne gangen heller. I løpet av en drøy time i vannet, klarte jeg å stå oppreist tre-fire turer. Eiril klarte noen flere. Men det var veldig moro, og Anders fikk meg til å love at Eiril skulle lære seg å surfe i løpet av året, så da får vi bare ta oss sammen, og fortsette å melde oss på kurs.

20180918 151018

Anders Løvlie og jeg - klare for bølgene

20180918 151104

Eiril og jeg gikk for nybegynnerkurs sammen...

Lisboa er en stor by, og fra vårt utgangspunkt, ganske uoversiktlig. Vi hoppet derfor rett i turistfella, og tok en tuk-tuk tur rundt byen. Sjåføren stoppet innom de mest besøkte severdighetene, så i løpet av den første timen var mye kultur unnagjort, selv om jeg knapt husker navnet på noen av stedene vi spant innom, før vi raste videre. Men jeg husker at Lisboa var en flott by, med lange, bratte gater, vanvittige utkikkspunkt, nydelige kirker og borger og intense historier om kamper med maurerne og fortellinger om ulike helgener.

20180919 124554

"Jeg dro hele veien til Lisboa, og alt jeg fikk med meg, var bildet av denne gaten..."

Etter at vi forlot Norge, har det bare vært akutt nødvendig arbeid som har blitt gjort på båten. Når vi nå befinner oss flere uker foran reiseruta vår, og derfor har litt tid, er det tid for å få gjort litt arbeid på Borea. Det må skiftes impeller og drivreim til motoren, en lekkasje til et forfilter til dieseltanken må fikses, og dekket må males. Alt dette er det greit å få gjort mens vi ligger til kai der båtutstyrsbutikkene ligger langs kaia. Så får vi heller ankre desto mer siden, for å spare inn litt penger, akkurat nå er vi nemlig på en aldri så liten budsjettsprekk…

20180918 213145

Cascais er en fin by, med mye som skjer. En eller flere ganger i uken, viser de kino på stranden

Legg igjen en kommentar