Cascais og Lisboa

Enda en flott seilas og Cascais lyste vakkert mot oss i mørket.

Vi la oss til kai, aller mest fordi jeg insisterer på dusj, landstrøm og wifi hver gang vi kommer til et nytt sted.

Første dag dro surferne på kurs og Johannes og jeg hadde dagen for oss selv. Han ville på stranden og jeg gravde fram det jeg hadde av badetøy. Jeg har blitt litt brun i ansiktet og på hendene mens vi har seilt. Resten er gråhvitt med hundre blåmerker etter julingen båten har gitt meg daglig siden avreise. Dunker og dæljer inn i alt mulig i sjøgang, blir tråkket på, sparker tærne borti, skaller inn i ting og håper hjernen snart lærer at jeg ikke kan sette meg opp i senga når jeg våkner.


Johannes merket visst at jeg ikke var helt komfortabel i den gamle bikinien med dårlig strikk, men med ordene «Du er fin nok som du er, og dessuten har du verdens mykeste mage. Du er som bolledeig og gummi» kastet vi oss ut i strandlivets gleder. Veldig hyggelig å ha alenetid med Johannes og Eiril hver for seg også. Det blir tett på båten og flere hensyn som skal sjongleres med såpass stor aldersforskjell.

Img 1253
Img 1258

Spisepause i skyggen

Dagen etter gikk vi alle fire rett i turistfella i Lisboa. Vanskelig å samle oss om noe alle synes er gøy i varmen. Håvard vil helst gå langt og se så mange gamle slott som mulig, Eiril vil shoppe og Johannes er på konstant jakt etter Lego. Jeg blir med på hva som helst så lenge det finnes litt skygge. Løsningen ble tuk-tuk-tur og vi elsket hvert sekund av det. Frydefullt skummelt opp og ned bratte brosteinsgater, og for en vakker og sjarmerende by. Hit skal jeg tilbake med bedre tid og fly. Håvard google-mapet seg fram til et kjøpesenter og Johannes fant Lego, Eiril kjøpelysten og vi voksne projektor og pasteis de nata etter tips fra Ane Bjølgerud Hansen via Facebook. Vi hadde sett de kakene mange steder, men aldri prøvd. Rakk også å få en advarsel fra Nadia Damkås om at de var sterkt vanedannende. Og det et de! Kjøpte en på deling og umiddelbart tre til og nå har vi mistet tellingen.

Img 1265

Tuk-tuk-familien! Fikk god oversikt over mange av severdighetene uten at vi egentlig husker navnene. Alle ønsker seg tilbake til Lisboa.

Img 1281

Lisboa, fra et av mange utkikkspunkter.

Img 1275

Et lys for morfar som ikke føler seg helt bra, men som likevel er vår største støttespiller for å reise på denne turen. Jeg føler at jeg går i hans fotspor og lever i hans ånd. Takk for støtten, pappa. Dette er et eventyr.

Img 1303

Neste gang vil jeg reise med trikken også

Img 1305

ADVARSEL! Sterkt vanedannende. Pasteis de nata.

Noen dager senere dro Eiril og jeg på shopping i Lisboa. Eiril har tjent penger på å være barnevakt og kunne ikke glemme Colombo-senteret. Det ble en jentedag i vår ånd. Treg start, lunsj på café, problemer med å finne togstasjonen i Cascais selv om vi hadde vært der før og mye rundt i byen forøvrig. Håvard har perfekt stedsans, jeg absolutt ingen. Kom oss til slutt på toget, dog med to voksenbilletter. Ingen som ville tro at hun er tolv år og gi oss barnebillett. Toget kom fram mens vi så på YouTube-klipp og vips hadde vi snudd og kjørt to stasjoner tilbake mot Cascais. Gikk av på den tredje fant et nytt tog og klarte både å gå av og to bytter med metroen etter det.

Img 1355

Ingen barnebillett uten pass. Nå har jeg tatt et bilde av passet hennes, mest for å unngå ubehaget av å bli mistenkt for å snuske til meg rabatter.

Img 1380

Når ungen blir mitt gamle jeg og jeg en gammel hobbit i joggesko.. sånn kan det gå. Utrolig at hun har kopiert klesstilen jeg hadde som ung. Hun har aldri sett meg sånn. Håvard ga meg Hobbiten på vår første reise over Atlanterhavet i 1999, den gangen med fly. Fant boken da vi flyttet og der sammenligner han meg med en hobbit – på en positiv måte, altså. Er ikke så engstelig og hjemmekjær lengre, så nå blir hobbitbenevnelsen mest et ordspill på at jeg har blitt så lav av to grunner. Eiril vokser meg over hodet og jeg bruker aldri høye hæler lengre. Før gikk jeg på fjelltur i høyhælte sko og dro på hyttetur i blazer og ville aldri gått ut døren uten sminke.

Img 7542

Gamla i gamledager

Img 1382

Vi fikk tid til sushi-fest med to etterbestillinger og nøt at senteret var åpent til midnatt. I Lisboa kan du faktisk gå til frisøren på metrostasjonen etter midnatt fredag kveld. Stakkars de som jobber der. Vi var blant de siste som forlot butikkene, tulla det litt til på metroen og rakk heldigvis siste tog tilbake til Cascais. Fy søren, så morsomt det var å ha en dag for oss selv. Vi må antakelig ta større hensyn til at Eiril i liten grad møter jevnaldrende og trenger at vi gidder å bli med mer på hennes premisser.

I Cascais er ikke kaiplass på billigsalg før 1.oktober og etter seks netter med rådyr kaileie så vi oss nødt til å legge oss på anker. Førstereaksjonen var at jeg tenkte at jeg har vært en megadust som har insistert på å ligge så mye til kai. Det var en fantastisk frihetsfølelse å kunne bade rundt båten, ha nærhet til byen og samtidig avstand til nabobåtene så de ikke kunne høre våre interne stridigheter. Vi har flest gode stunder om bord, men det spisser seg til støtt og stadig. Høylytte små utbrudd. En datter på vei inn i tenårene med stadig sterkere meninger og humørsvingninger kombinert med en ertete lillebror som liker iPad og leking bedre enn å tørke oppvask og gjøre skolearbeid skaper naturlig nok, og dessverre, noen konflikter. Jeg har sagt opp jobben som oppvasksjef i frustrasjon over andres manglende bidrag til rydding og forvask, og tatt den tilbake når jeg fikk tilbake vettet ti minutter senere. Vi er tett på hverandre tjuefire timer i døgnet og det er ikke alltid like lett å holde stemningen så god som vi vet må til for at det skal være trygt å seile.

Det er uansett et gode å ha så mye tid sammen som familie, og så lenge reisen består av opplevelser framfor plikter er alt på stell. Vi må bare bli flinkere til å ha hverdagsliv i midten av det hele. Vi har strammet inn på skolerutinene og har nå fast opplegg fra morgenen, og ikke til ulike tider på dagen. Det var lurt. Vi har også fortsatt med båtmøtene og er påfallende enige i hvordan vi skal løse utfordringene voksne og barn opplever at vi har, jeg har tro på at vi skal få det til.

Det hjelper også på humøret å ligge på svai fordi det er svalere. Lurer ofte på hvordan det skal gå med oss i Karibien når det gjelder varmen. Ulempen med ankring viste seg allerede første kveld. Stadig større bølger og tilløp til sjøsyke, etterfulgt av en slitsom natt hvor jeg våknet hver time og var nødt til å stikke bustehodet opp av luka for å sjekke om vi var i ferd med å drive inn på land eller inn i andre båter. Ankeralarm løste problemet noen netter senere. Johannes er ikke vant til insekter etter å ha bodd på Svalbard siden han var to, spesielt misliker han fluer. Han er overbevist om at det er min skyld at det kommer så mange fluer til bordet når vi er på restaurant. Jeg bader ikke like mye som de øvrige i saltvann og han mener at jeg derfor har en plikt til å finne en dusj når vi ligger på svai. Der har jeg igjen for å ha mast så mye om dusj, strøm og kai i flere måneder.

Håvards hjemmekino har også bidratt til glede og hygge om bord. Vi kjøpte projektor i Lisboa og nå er det filmframsyning når solen går ned. Johannes ble invitert med på fotball av nye venner i den norske båten Sira, og kunne gjengjelde invitasjonen med filmkveld før de dro videre mot Marokko. Helt strålende opplegg. Håvard har en drøm om å at vi skal se Vaiana på storseilet over Atlanteren. Vi gleder oss allerede!

Img 1411

En projektor, en sofapute og et hvitt laken blir til kino på dekk.

Img 1412

Hyggelig filmkveld med gjester fra den norske seilbåten Sira

La ut fra Cascais mot Sines tidlig om morgenen med blandede følelser. Håvard var lei og vi andre klare for å legge en framtidig ferie dit. Uansett deilig å være på sjøen igjen. Det var vi enige om, alle sammen.

Img 1395

Det har vært en festival i nesten alle havner vi har kommet til. Morsomt med liv, røre og variasjon i programmene.

Img 1435

En utsikt prominente gjester og betalende turister kan glede seg over når de besøker Cascais.

Legg igjen en kommentar