Klargjøring

Da jeg kjøpte Borea i 2014, var hun i ganske dårlig form.

Motoren var ikke overhalt, det var lekkasjer langs masta, og hun hadde masse rust både over og under vannlinjen. Hver vår etter at jeg tok over, har jeg brukt timevis på å forbedre henne. Hun har fått ny autopilot, ny kartplotter og dybdemåler, nye seil, nytt tauverk, nye deler til motoren, og jeg har pusset rust så godt det har latt seg gjøre. Men det har ikke vært enkelt. I 2015 stod Arne Holand og jeg i ukevis og pusset og malte, men i 2016 fant vi igjen minst like mye rust. I 2017 stod jeg i flere uker og prøvde å komme rusten til livs, med maling som skulle kunne males på ned til minus ti grader. I de ukene varierte temperaturene mellom minus ni og pluss to, og fra bris til liten kuling. Iskaldt arbeid, og dårlig resultat. Så ukene mens jeg var i Melbu, skulle brukes til pussing og maling. Arne ringte venner og bekjente, ordnet kompressor, sandblåseutstyr, maling, båtoppsettplass, og lot Viktoria, barna og meg bo hos han og Ellen i hele perioden.

I tillegg til å ordne alt for oss, lagrer de også flyttelasset vårt fra Svalbard, mens vi er ute og seiler. Etter noen dager kom også Dag Trulsen, en veldig god venn av meg, og ble med på de siste dagene med intens maling og klargjøring. Det var ganske heftige dager, der vi jobbet med båten mellom 12 og 16 timer hver dag. Etter at barna kom, stilte Ellen opp som barnevakt, kom med lunsj og kaffe, mens Arne vekslet mellom å være på jobben og komme og hjelpe til. På båtplassen kom det stadig nysgjerrige turister og melbuværinger og slo av en hyggelig prat, og kom med råd og historier. Selv om det var strie dager, var det først og fremst veldig hyggelig å fikse båt i Melbu. Alle vi møtte var hjelpsomme og hyggelige, og selv om vi tok stor plass med båt og maling og kompressor, og bråkte med maskiner tidlig og sent og støvet i vei med sandblåsing, var det bare vennlighet å spore.

Img 20180706 195416

Etter å ha sandblåst hele undersiden av båten, skulle det males på totalt sju strøk. Jeg fikk også en elektriker ombord, som fiksa autopiloten, og en sveiser som fiksa en del småting. 13.juli ble båten kranet ut på havet igjen, og selv om dekket ikke ble ferdig malt, var det en mye flottere båt som gikk ut på sjøen, enn som hadde kommet opp et par uker før. Vi monterte et nytt storseil jeg hadde bestilt, fylte opp diesel og vann, og var endelig klare for avreise.

Avreisedagen var vemodig. Arne og Ellen hadde tatt imot oss på en helt fantastisk måte, og hjulpet på alle mulige vis. I perioden vi bodde der, stilte to tidligere naboer fra Svalbard, Ted og Janne, opp med bil som vi fikk låne, og på avreisedagen var de alle der, med norske flagg og lykkeønskninger. Jeg hadde jobbet så mye, at jeg knapt hadde rukket å tenke på avreisen, og det var ikke før vi stevnet ut fra brygga i Melbu småbåthavn, at det gikk opp for meg at nå, nå begynner det. Disse menneskene, og stort sett alle venner jeg vil møte langs Norskekysten, skal jeg ikke se på minst et år. Det var en blanding av ekstrem glede over å endelig kunne begynne reisen, og stort vemod over å forlate disse menneskene jeg er så glad i. Og jeg kjente på alvoret. Alvoret over at fra nå av er jeg kapteinen, og den som har hovedansvaret for at dette skal gå trygt for seg. At vi ikke legger ut i dårlig vær, at jeg har sett alle skjær og farer på kartet, før vi kommer dit, at jeg klarer å håndtere det havet byr oss, og at mannskapet føler at det er trygt å seile. Jeg var ekstremt takknemlig for at Dag var med de første dagene. Han hadde knapt seilt før, men er båtvant, og en fantastisk humørspreder. Ungene skravlet i vei med han, og han fortalte røverhistorier og ble aldri lei av å lage nye quizer til barna.

Avreise fra Melbu

Vi la ut klokken seks på ettermiddagen søndag 15/7 i frisk bris, som etter hvert gikk over til liten kuling. Vi hadde ikke rukket å feste revetauene enda, så vi valgte å motorseile med genoaen oppe. Med mellom syv og åtte knop, gikk det unna, til vi fikk vinden rett imot på vei mot Raftsundet. Men der hadde vi beregnet det slik, at vi fikk tidevannsstrømmen med oss, og holdt over ni knop gjennom sundet. Selv om Svalbard regnes som et vanskelig farvann å manøvrere i, synes jeg det var uvant å plutselig skulle forholde seg til fyr, båker, andre båter og leden. Det var ikke vanskelig, bare mer å passe på enn før.

Det å forholde seg til havner er også nytt. Borea har ligget på moring, og jeg har kun gått til kai for å fylle diesel. To dager før avreise, skulle vi ut og prøve det nye storseilet, og la ut fra småbåthavna. Vi hadde pålandsvind, og jeg skulle bare snu båten 360 grader for å svippe ut. På vei rundt, ropte Dag at jeg burde bakke litt, og da dro hekken seg mot styrbord, og vinden dro båten rett mot de andre båtene som lå til kai. Vi endte med å måtte dytte oss unna de andre båtene for å komme oss ut. Gummibåten, som hang på davitene, hekta seg i rekker og mesaner på båtene langs kaia, og det var i det hele tatt et himla liv. Det var en svært flau, men lærerik opplevelse. Dagen etter skulle jeg ut igjen, og følte at jeg måtte prøve det samme en gang til, og den gangen gikk det fint. Mer gass i svingene og bakkingen, så gikk det bra.

Dagens første etappe endte på Kalle, en liten vik vest for Kabelvåg. På vei forbi Kabelvåg, svingte vi innom tomta vi har kjøpt. Det var rart å se den fra vann, og rart å tenke på at vi skal tilbake om et år, og da står forhåpentligvis huset vårt der. I Kalle lå Skydancer, båten til to gode venner av oss, Nick og Torill. Kalle er en nydelig plass, og det var fantastisk å legge seg longside med Skydancer, med sine 78 fot, og komme ombord for en øl og en debrief. Forrige jul feiret vi på Skydancer, så ungene føler seg hjemme der, og valset rett inn. Vi voksne satt utover kvelden i midnattssolen og snakket til kroppene plutselig tok innover seg at vi hadde stått opp tidlig og seilt i flere timer. Den natten sovnet jeg som en stein i vårt nye hjem.

Kalle i Lofoten

Legg igjen en kommentar