Avreise fra Svalbard

Ukene før 24. juni, har vært et maraton av stress. Huset vårt i Longyearbyen skulle pakkes ned, men containeren dro seks uker før vi dro, så ganske mye måtte bli igjen i huset.

For å komplisere ting ytterligere, pådro jeg meg et kompresjonsbrudd i skulderen, bare uker før pakking og bæring av huset. Etter at containeren var dratt, var klargjøring av båt det neste som måtte fikses. Byssa måtte brannsikres, en lekkasje i taket ved pipeuttaket måtte utbedres, noe rust måtte fjernes, noe lysarmatur skiftes, og ny brannvegg ved pipa monteres. Seil skulle bestilles, og alle putene skulle skiftes, noe som innebar at alle putene måtte med fly ned til Oslo, for å ha en mal til de nye, som også måtte fraktes med fly opp. På toppen av dette, skulle jobben avsluttes ved Longyearbyen skole, artikler til Dagbladet skulle skrives, og alt utstyret vi har brukt på Svalbard skulle selges unna. Midt i dette skulle vi ta farvel med Svalbard, øya vi har blitt så glad i, og alle menneskene vi har blitt kjent med her oppe.

Den 22.juni, kom de første av mannskapet opp; Harald Mathias Løvlie, Mathias Thaulow Lisberg og Morten Andreassen. De ble satt i sving med å pakke alt vi ikke hadde sendt med containeren, som fikk plass i båten, det innebar blant annet stativene som båten skulle stå på når den kom ned til fastlandet. Hele dagen den 23. gikk også med til forberedelser, og den 24. kom de to siste av mannskapet; Anders Haavie og Andreas Bakka Hjertø. Enda stod det igjen en del timer med pakking og stuing før båten var sjøklar. Da vi endelig var ferdig, var det ikke et ledig skott igjen, og båten lå ganske tungt i vannet.

På ettermiddagen la vi ut, Eiril og Viktoria stod på kaia og vinket farvel, det var ikke mer tid igjen til å ordne eventuelle ting som skulle vært gjort – turen over Norskehavet og Barentshavet stod for tur, og alt fokus dreide seg nå om å få skuta framover. Det var vemodig å passere bøya som Borea har ligget i i disse årene, Hotellneset, som jeg har stått i ukevis og frosset og pusset båt de siste årene, og ikke minst alle turmålene våre; Coles Bay, Barentsburg, Trygghamna, Russekeila og Isfjord Radio.

Jeg var også litt deppa for at jeg aldri fikk tatt en ordentlig avskjed med folk og sted. Jeg hadde håpet på en fest eller en sammenkomst før vi dro, men da siste knuten var satt på utstyret som var lagret på dekk, var vi flere timer etter skjemaet. Derfor var det ekstra hyggelig, da Ulla Rinnmann, båten til noen venner av meg på Svalbard, plutselig skar inn foran oss. På dekk stod venner av meg som var på vei hjem fra tur, og hoiet og vinket og ønsket oss god tur videre – det var rørende. Ikke lenge etterpå dukket en diger knølhval opp – vi trodde først det var en av blåhvalene som har vært i Isfjorden en stund, helt til vi så de hvite sveivene. Den kom mot båten og la seg på siden og blåste, før den dukket, for så å dukke opp igjen ikke langt unna. Det var en fantastisk avskjed med plassen jeg har blitt så knytta til.

Img 5037

Siste naturopplevelse i Isfjorden, da en knølhval kom opp til båten

Før vi dro, hadde vi fulgt nøye med på Windy-appen. Det lå et kraftig vindbelte utenfor Nordland, som stadig truet med å treffe Bjørnøya, som vi skulle passere. Det var mange timer med stiv kuling og storm – og siste værvarsel viste at vi kom til å gå rett inn i det. Så vi bestemte oss for å ankre opp i Hornsund, den sørligste fjordarmen på vestsiden av Spitsbergen. Der gikk vi i land på sørsiden, ved Gåshamna, og så på den gamle hvalfangststasjonen som ligger der. Der lå det strødd med hvalskjeletter, og vi så de gamle hvalkokeriene, og fangsthytta som lå der. På stranda møtte vi en nysgjerrig polarrev, som kom og hilste på, før den tasset vekk. Etter en tur på land, spiste vi nydelig middag, og hadde en liten fest før vi tørna inn – morgenen etter skulle vi jo videre.

Img 5069

Hvalskjellet

Img 5062

En nysgjerrig polarrev

Rundt Hornsund, både inne i fjorden og utenfor, møtte vi masse døde alker, kanskje så mange som 20-30 som lå over et stort område på noen timers seiling. Det var ganske ubehagelig der de plutselig dukket opp i havdisen. Jeg lurer på om det er de som ikke klarte seg etter reirslippet. Jeg har hørt at på et gitt tidspunkt på året, så flakser alkene ut av redet sitt. De som ikke er sterke nok, dundrer i bakken, og der venter gjerne reven på dem. Andre igjen får et ubehagelig møte med vannflata, og slår seg ut der.

Img 5050

En av mange døde alker utenfor Hornsund

Da vi passerte sydspissen av Spitsbergen, tok vinden og bølgene seg opp. Etter ganske kort tid, lå vi i en vestlig frisk bris, som ganske raskt økte til kuling, så Borea fosset fremover. Vi holdt jevnt mellom sju og åtte knop – ny rekord ble registrert i en bølgedal, på 10,1 knop!

Det er jo ingen forskjell på natt og dag rundt Svalbard, men den gamle søvnrytmen var fortsatt gjeldende for oss, så vi satte opp vaktliste for nattseilingen – to timer til rors, to timer som hjelp og selskap til rormannen. Da jeg la meg etter min vakt, hellet vi godt over på siden, og sjøsprøyten sto over dekk. I akterkabinen er det en dobbeltseng på 1.20, og der lå vi alltid to stykker, men byttet på ved vaktskifte. Jeg lå på babord side, og det var dit vi hellet, så gjennom natten hadde jeg stadig en klam mannekropp som kom ramlende over meg, og kjempet i søvne for å ikke skli ut av senga, og jeg våknet ganske groggy og sliten til den førstes morgenen på havet.

Img 5075

Borea

Selv om jeg hadde på ullundertøy, fleece og ullgenser, satte kulda seg i meg, og jeg var mer eller mindre kald gjennom hele overfarten. Og i løpet av andre dagen i Norskehavet, ble jeg også ganske sjøsyk. Det er mange år siden sist jeg har vært sjøsyk over tid, og denne gangen slapp det heller ikke taket. Jeg slapp å spy, men følte meg bare frisk når jeg stod til rors. Etter endt bakvakt, kjente jeg at jeg godt kunne sove litt til, men orket ikke tanken på å gå ned. Etter flere timer med stiv stirring mot horisonten, mannet jeg meg opp, kledde av meg det jeg orket mens jeg var på dekk, og løp ned og kastet meg rett ut i sengen. På med headset og en gammel heavyrock-liste fra Spotify, og lukket øynene. Etter en stund var jeg borte, men våknet stadig av at jeg var på vei ut av senga.

Slik gikk de to neste døgnene, helt til jeg kom på at jeg kunne ta en sjøsyketablett. Etter en times tid var jeg helt fin igjen, og etter det kom ikke sjøsyken tilbake. Mathias fant også to jernstenger som var surra til dekk, som har ligget på lager siden jeg tok båten til Svalbard. De viste seg å være til stormkøyene, og etter det hadde vi plutselig sengeplasser der vi slapp å rulle rundt og krangle om plassen i søvne. Nå ble det en helt annen seilas for min del.

Vi hadde egentlig tenkt å gå i land på Bjørnøya, men den havna som «Den norske los» anbefalte, sto vinden fra vest, og bølgene dundret inn fra øst, så det ble dessverre uaktuelt. Vi snudde derfor rundt, gikk ut av bukta, og fortsatte sørover mot Melbu.

Ved Bjørnøya, kom bølgene etter stormen som hadde passert lenger sør. Vinden sto mellom kuling og stiv kuling, og bølgene kom fra alle kanter. I flere av bølgedalene, stod bølgene godt høyere enn nederste salingshorn, og vi i mannskapet har landet på at vi på det meste må ha hatt opp til åtte meter høye bølger. Det gikk overraskende fint. Borea er tung, og følger bølgene uten å slå og vri seg. Og selv om bølgene dundret inn i styrbord skrog når vi lå over mot babord, rikket hun seg knapt. Selv om det var tidvis strevsomt, var det fantastisk å igjen oppleve at skuta er så sjøsterk og stabil – det var en god påminnelse å ha med seg, før familien og jeg legger ut på egenhånd.

Img 5073
Img 5150
Img 5081

Etter fire døgn kom så vi Andøya, og etter det var det rolig seilas og motorseiling inn til Melbu. Og der ventet Arne og Ellen Holand. De tok oss imot, og ordnet dusj og solid lunsj til mannskapet. På kvelden hadde vi siste middag om bord, og gikk ut i Melbu. Dagen etter kjørte jeg mannskapet til flyplassen, og dro hjem til Arne og Ellen. Der skulle jeg bo de neste to ukene og pusse og gjøre klar båten.

Legg igjen en kommentar