Den engelske kanalen, Nederland og Belgia

Crepes og krappe bølger

I den engelske kanalen er det mye å passe på. Det er veldig grunt sammenlignet med Norge – det dypeste vi kom over, var 35 meter ellers ligger det mye rundt 20. Bunnen er stort sett sand, og innimellom bygger sanddynene seg opp og lager grunner på bare et par meter. I tillegg er det stor trafikk, som hovedsakelig er adskilt med hovedleder for store skip – men de må jo vi krysse, og innimellom går skipene ut av leden for å gå inn til havnene. Og så er det tidevann og strøm. Noen steder er det rundt ti meter forskjell på høyvann og lavvann, og strømmene øst i kanalen ligger rundt 3 knop. Fordi det er så grunt vann, blir også bølgene veldig krappe, men ikke så høye. Det gjør at det blir mye bevegelse i båten, og noen ganger kommer det en mitraljøse av bølger som slår ut all fart.

Vi krysset første led rett vest om Danmark, da var det nesten ingen båter der, så det var ikke noe stress. Neste led var nord om Nederland, og der var det mye mer trafikk. Vi gikk en runde nære leden, og diskuterte hvor lang tid vi hadde på oss, før vi gasset opp, og lot det stå til. Det gikk helt fint, men det er likevel litt spesielt å få en supertanker på rundt 10 000 fot mot deg, og du vet at den ikke viker.

20180822 070548

Alfa var med over Nordsjøen, med ståpåvilje og godt humør!

20180822 070557

Nordsjøen viste seg fra sin rolige side, og da gjorde Viktoria det også

15.august, tre døgn etter Stavanger kom vi til Ijmuyden, som er havnen før du går inn i Nordzee kanal, og eventuelt inn til Amsterdam. Vi valgte å legge oss til der, da det var rundt tre timers seiling i kanalene for å komme helt inn. Trøtte etter lange nattevakter, tørna vi tidlig inn, og dagen etter tok vi bussen inn til Amsterdam for å kjøre full turistpakke. Johannes hadde hørt om crepes, så det måtte prøves. Eiril hadde lest Anne Franks dagbok, så vi oppsøkte huset hun bodde i, men det var kun åpen for forhåndsbestilte billetter. Så vandret vi rundt og så på kanalene, var innom «Ripley’s believe it or not» - fantastisk morsom utstilling, og Eiril og Alfa gikk for en halvtimes fotmassasje. Da vi vandret rundt på måfå, passerte vi plutselig red light district, med alle sine utstilte utsalg av sexleketøy, marihuana og mennesker, så da måtte vi ta to ulike samtaler om det også med syvåringen og tolvåringen vår. I det hele tatt en begivenhetsrik dag i Amsterdam.

20180822 163848
20180822 164426
20180822 170055
20180822 194119
20180822 194135
20180822 211012

Justin Bieber, satt sammen av tusenvis av fargestifter, på "Ripley's believe it or not"

20180822 211015

En brøkdel av Justin Biebers ansikt

Morgenen etter, dro vi tidlig mot Oostende i Belgia, foran oss ventet 24 timer med seiling. Det startet litt brått, med mye bølger ut fra Ijmuyden. Da vi kom litt lenger ut, roet det seg, og vi hadde en fin seilas. I Oostende var det mye trafikk, og vi måtte legge oss til og vente for å komme gjennom en sluse. Vel inne i havneområdet, var det mye vind, og jeg kløna det til da jeg skulle klappe til kai. Jeg svingte i og for seg riktig inn, men tok ikke nok hensyn til at det var ganske sterk vind. Båten ble dyttet nedover, og jeg endte i feil bås. Derfra måtte jeg bakke ut igjen og seile til enden av havna og snu, for å få vinden i ryggen for å komme inn i båsen. Selvfølgelig hadde vi nok av tilskuere som fulgte spent med… Etter en dusj og litt mat, dro vi inn til Brugge – nydelig by. Her prøvde vi ut litt belgisk øl, og blåskjell med pommes frites, som er en greie her. På vei hjem, kjørte vi i oss en belgisk vaffel, og var slitne og mette da vi tørna inn.

20180823 192619

Eiril har begynt å ta over roret, og har også hatt noen timers nattevakt

Viktoria har begynt å tvile på Karibien. Hun synes det er slitsomt å hele tiden haste avgårde, og føler seg ikke kompetent nok til å ta nattevakt, eller til å stå alene på dekk med all trafikken vi har rundt oss. Jeg tenker at hvis ikke vi voksne er enige, kan ikke jeg alene ta oss gjennom den lange reisen det er å komme seg til andre siden av Atlanterhavet – det krever en felles avgjørelse og et felles ansvar. Siden vi forlot Melbu har vi reist nesten hver dag, og jeg skjønner godt at Viktoria og barna blir slitne. Men jeg håper jo at når vi snart har tatt inn tiden vi lå etter skjemaet, kan vi ta det litt roligere og bli litt lenger på hvert sted, og at med det kommer motet og lysten til å gjennomføre turen tilbake. For Viktoria er helt klar på at hun vil være på båten resten av året, men da kanskje heller i Middelhavet. Vi får se…

Legg igjen en kommentar