Blodpris

Prisen å betale for deilige dager på land var å krysse Nordsjøen.

Borte var min nyvunnede selvtillit ved roret og uroen ble stadig større. Frykten bygde seg opp, og heldigvis kastet mannen til en lærerhøyskolevenninne seg rundt og ble med oss på kort varsel. Alfa Sommersol to the rescue!

Første døgnet var forferdelig. Jeg har aldri vært så redd i mitt liv! Kravlet meg opp på dekk for å få Håvard til å snu. Ikke lurt å være nede i sånne bølger, men jeg ville ikke at barna skulle se hvor redd jeg var. Jeg svingte hånden til en u og mimet «snu!» mange ganger til Håvard og var sikker på at vi ville være tilbake i Stavanger innen tre timer. Stavret tilbake til køya og fikk antakelig de første ti av mine hundre blåmerker på vei ned. Barna ble sjøsyke og Eiril kastet opp tretten ganger til tross for sjøsykeplaster. Jeg trodde at sjøsykeplasterne ville være redningen for meg, inntil jeg leste at bivirkningene kunne være angst, uro og psykose. Angst og uro hadde jeg nok av og en psykose virket både sannsynlig og i overkant.

Håvard snudde ikke. Merkelig nok og heldigvis. Natten etter var det vakkert og stjerneklart. Sjøsyken forlot båten og trivselen økte. Det ble etterhvert mulig å både lage mat og vaske opp. Da vi seilte inn mot IJmuiden/Amsterdam etter tre døgn, fikk jeg en jublende mestringsfølelse.

Var aldri farlig, og det var det viktig å erfare.

Stemningen Stiger

Stemningen steg, vi åpnet en øl og tok ansvar på kjøkkenet. Varmt og godt!

Legg igjen en kommentar