Biscaya

Biscaya - det havstrekket vi trolig har fryktet mest på hele turen...

Turen fra st.Malo til Brest ble lengre enn planlagt. Vi startet tidlig ettermiddag fra st.Malo, og møtte ganske tidlig moderat motvind. Det dro seg til litt, da vi etter hvert fikk ganske god motstrøm også, så farten var nede i tre-fire knop. Da mørket kom, så vi lysene fra Frankrike i det fjerne. Værmeldingen hadde sagt mellom seks og åtte meter/sekund med vind, men det var flere regnbyger rundt oss, og det dro opp vinden, så vi var stadig inne i små kulinger. På grunn av strømmene, bygde bølgene vi har blitt så vant med i kanalen seg opp, og dundret og slo mot skrog og baug, og slo stadig farten ut. En av disse bølgene slo over dekk, og landet i cockpiten og over Raymarine-kartplotteren vår. Og der døde den. Nå er jo ikke det noen umiddelbar krise. Vi har ekstra kart, og om natten ser vi jo fyr og andre skip. Men det er unektelig mer behagelig å se hvor du er på kartet til enhver tid, og på kartplotteren har vi også dybdemåleren. Viktoria ble redd, og ville at vi skulle gå mot land. Eiril ble også redd, og da ble Johannes ganske pjusk også. Jeg mente at det ville være mye større risiko å søke mot land og prøve å finne en havn på måfå, både fordi tidevannsforskjellene er så enorme at vi hadde risikert å gå på en smell der (og nå hadde vi jo heller ikke dybdemåler), og fordi bølgene slo inn mot land, og jeg ante ikke hvor store de ville bli mot kysten. Derfor endte vi med å «stå han av», og forbli ute i mørket og været. Det var ikke akkurat lystig om bord den neste timen…

Img 5393

Kluthue i vinden - noen timer før det blåste opp enda litt mer...

Men etter flere runder med tørking og restart av kartplotteren, vendte den endelig tilbake til live, og med den kom også stemningen tilbake – riktignok litt senere enn kartplotteren.

Været fortsatte gjennom natten, og siden vi ble så forsinka, rakk vi akkurat å få strømmen mot oss da vi runda vestkysten av Frankrike, og vi kom til Brest på kvelden. Etter en time til kai kom Mathias. Han hadde med seg mot og godt humør, og løftet et ganske slitent mannskap. Mathias’ smittende humør, og en knallfin værmelding, gjorde sitt til at Viktoria bestemte seg for at hun og Johannes skulle bli med over Biscaya. Lørdag morgen dro vi derfor ut og handlet det vi trengte. Viktoria og barna handlet mat, Mathias og jeg handlet utstyr til båten, blant annet ny gråvannspumpe, som hadde takket for seg ute i kanalen et sted.

Img 5546

Mathias Thaulow Lisberg - en god venn jeg har seilt med flere ganger før. Rett mann å ta med seg i tilfelle Biscaya skulle vise seg fra en vanskelig side.

Vi la ut fra Brest med svak vind og rolige bølger. Viktoria ryddet båten, mens jeg monterte pumpe. Mathias og Eiril styrte. Da vi kom ut i åpent hav, kom det fin seilvind etter hvert, så vi dro ut seilene og satte kursen på autopiloten, og slappet av. De fryktede bølgene i Biscaya uteble, og vi hadde for første gang sånn seilas jeg bare har sett på film; tid til å slappe av, lese, prate, lage god mat, sole seg – og etter hvert jobbe med skole.

Img 5505

En god sjømann hviler når han kan. Det fikk vi mer enn nok tid til over Biscaya

Da kvelden kom, sprutet det plutselig voldsomt rundt båten. Da vi tittet over ripa, så vi at vi hadde en flokk på 20-30 delfiner rundt båten. De svømte på siden av oss, under baugen, krysset under kjølen og hoppet rundt. Ungene var i fistel, og det var egentlig vi voksne også. Vi tittet ned i vannet så lenge lommelykta holdt – i godt over en time, da vi ga oss var delfinene fortsatt overalt rundt oss. Eiril ville gjerne prøve å ha nattevakt, og vi hadde hatt avtalt at hun skulle sitte til ett – da skulle jeg ta over. Da lykta ga seg, var klokken tjue på ett, så det var ikke mye igjen av økta. Da jeg la meg på dekk, sa jeg at hun kunne vekke meg når som helst etter ett, men at hvis hun ville strekke det, var det viktig at neste som gikk på, husket at det skulle fylles diesel klokken fem. Jeg sovnet med en gang, og våknet ved at Mathias og Eiril snakket sammen. Mathias hadde våknet, og blitt urolig siden han ikke hadde blitt vekket – han skulle på vakt klokken tre, og da han våknet var klokken kvart på fem. Eiril hadde satt på Eminem, tulla seg inn i et pledd, og sittet vakt hele natta. Hun hadde fulgt med på den vanvittige stjernehimmelen, sett på delfinene og fulgt med på kartplotter og skipene som passerte langt der ute. Trøtt som en strømpe, la hun seg etter sin første nattevakt, og vi andre tok over, og gjorde oss klar for ny dag.

20180910 135030

Viktoria kuler'n. Hun er ganske frossen av seg - her er det tydeligvis ganske varmt, for boblejakka er kasta, men lua er på.

Ikke lenge etter, skvatt vi til da en diger hval sprutet ikke langt unna båten. Og så kom en til. De digre kroppene dykket og kom opp igjen rett etterpå, og svømte helt uanfektet ved siden av Borea. I starten holdt vi litt følge med dem, men så la vi kursen mot la Coruna. Det ble det første av flere titalls hvalbesøk på overfarten. Noen var langt unna, andre kloss opptil båten. En av dem så vi svømme under vann langs Borea i flere minutter. Jeg har sett mye unikt dyreliv på Svalbard gjennom årene, men jeg har aldri opplevd å ha disse enorme dyrene så nære og så lenge.

Img 5465

En av mange hvaler - men denne var spesiell - den var full av hvite flekker over ryggen - noen som vet hva det skyldes?

På vei over fikk jeg nesten en fisk også. Plutselig raste snøret ut fra snella, og jeg fikk kastet meg rundt og bremset uttaket. Vi la båten på siden, så vi ikke skulle ha så stor fart, og så begynte jeg å jobbe den inn. Men rett før vi kunne se hva vi hadde fått på kroken, så røyk hele snøret. En klassisk fiskehistorie der altså – men Mathias fanget det hele på film, så gleden og skuffelsen er vel dokumentert…

Midt ute i Biscaya hørte vi plutselig noen si «ja, vi elsker» på kanal 16. Jeg svarte kjapt «dette landet», og fikk kontakt med avsenderen. Det var Per Mandt og Elisabeth Hval på Oda Norway som var på vei nordover. Vi kjørte opp på siden av hverandre, og hadde en lengre prat, og fikk mange fine tips til steder å dra. De hadde hentet ut en flaske champagne, men vi turte ikke legge oss longside, for bølgene gjorde at vi krenget ganske mye når vi kom på tvers av dem.

20180910 112900

Midt i Biscaya møtte vi plutselig Per og Elisabeth på Oda Norway - veldig hyggelig, og mange gode tips!

Den siste natten blåste det opp, og vi fikk nydelig seilvind mot la Coruna. Da vi nærmet oss havnen, døde vinden, og den ble erstattet av ekstremt tjukk tåke. Vi satte på radaren og manøvrerte oss mellom fiskebåter og bøyer inn til havnen. Vel inne, så vi at vi hadde lagt oss til mellom de norske båtene Katja og Thilde – båtene vi møtte i Dieppe og Guernsey. Kjempehyggelig å møte dem igjen, og utrolig fint å ha fått opplevd Biscaya på måten vi gjorde. Det er kanskje det mest behagelige strekket vi har hatt på hele turen. Takk til Mathias for følget!

Img 5215

Det var rimelig tjukk tåke på vei inn mot a /la Coruna

Legg igjen en kommentar