Bergen baby!

I dag dro vi fra Måløy til Florø. Vi skulle egentlig kommet lenger, men ble – flaut nok – overrasket av dårlig vær

Jeg sjekket Windy-appen da jeg la meg i ett-tiden på natten, og da viste søndagen rolig til frisk bris, men da vi kom ut av havneanlegget morgenen etter, slo en stiv kuling rett på oss. Med den fulgte kraftig regn, og tidvis hadde vi nesten ingen sikt. Jeg sjekket raskt appen igjen, og ganske riktig, der lå en helt ny værmelding. Da vi gikk ut av Hornelsfjorden, og inn i Frøysjøen var vi omgitt av en gråhvit vegg av regn, og kast med 18 m/s rett imot. Hvis vinden kom litt på siden av Borea, ble baugen dyttet vekk fra vinden og ut av kurs. Vinden roet seg litt i noen minutter, så hamret det løs igjen. I de verste vindrossene, holdt vi knapt 3 knop, men fortsatte stadig mot Florø. Da vi bikket sørover ved Olaskjeret og Rognane, roet det seg en del, og vi kunne seile nesten hele veien til Florø på revet seil og stormfokka. Etter at vi kom sør for Stadt, har vi knapt hatt bølger, og det hadde vi ikke i dette uværet heller. Så ungene syslet med sitt, og ingen ble hverken redde eller sjøsyke. Det var godt, for det var en periode ute i Frøysjøen, at det var litt stressende, det hele.

Img 5320

Revene utenfor Stadt

Vi har blitt i Florø et par dager. Johannes gir uttrykk for at han ikke vil reise videre hele tiden, og jeg tror det er lurt å høre litt på det. På kaien i Florø, møtte vi to tyske kompiser, som var på vei til Bodø. På kvelden tok vi en øl med dem, og de kom med mange innspill til å seile i den Engelske kanalen. Et av rådene var å komme fortest mulig forbi Tyskland, vi får se hva vi ender med.

Dag to i Florø fikk jeg en skipselektriker om bord, som skulle finne en løsning til hvordan batteriet til vinsjen skulle kobles på. Jeg hadde tenkt å montere et rele med tre utganger selv, men fant det verken i Ålesund eller Florø, så da fikk en elektriker tenke ut en løsning. Det kostet over fem tusen, så neste gang tror jeg jeg skal tenke litt hardere selv (selv om løsningen han kom med, hadde jeg aldri hørt om – en bryter som skiller batteriene fra hverandre, og som kobler inn lading av vinsjbatteriet, når forbruksbatteriet når litt over 13 volt). Vi skulle egentlig seile avgårde en kortere tur på ettermiddagen, men dagen gikk, og vi bestemte oss for å heller gå for Bergen i ett strekk fra Florø dagen etter.

20180807 192215

Hvis du skulle trenge en "smed og et reperationsverksted", så ligger det et sted langs innerleia til Bergen...

Dagen startet litt uheldig, da vi skulle en kort tur innom en dieselbrygge. Viktoria er fortsatt ganske skeptisk til å hoppe i land, og trenger at baugen er nesten over kaia, før hun hopper. Egentlig hopper hun ikke, hun går baklengs ned fra ripa, og kan derfor kun ta et kort steg bakover for å treffe brygga. Det var rolig og oversiktlig, og egentlig en lett tillegging. Men da hun hang med rompa ned, og skulle slippe seg ned på brygga, støtte siden på båten i brygga, og baugen spratt en halvmeter ut. Da var hun allerede i steget, men innså at hun ikke kunne treffe brygga. Og der ble hun hengende.

Hun hang etter armene rett ned fra ripa, uten å klare å heise seg opp igjen. Jeg løp fram og grep tak i jakka hennes, og fikk dratt henne om bord igjen, men da var hun ganske vissen i knærne, og klarte knapt stå oppreist. Jeg tenkte at vi først fikk roe det hele ned, før vi pratet om det, så vi fylte diesel og la fra igjen, før vi snakket noe særlig sammen. Men da kom det i fullt monn. Dette kom aldri til å gå, og hun var for dårlig, og hun ville ta bussen hjem – hvor enn det skulle være akkurat nå. Men etter en prat, og noen timers søvn på sofaen, kom hun opp igjen, nesten like blid som før, og klar for å fortsette. Enda litt senere kunne vi le litt av det. Jeg pleier å trøste meg med at det er stor forskjell på svært ubehagelig og direkte livsfarlig. Og dette hørte heldigvis til kategorien «svært ubehagelig», det var aldri noen fare på ferde, men å falle i vannet mellom Borea og bryggen hadde nok ødelagt mer av dagen.

Seilasen til Bergen var heldigvis uten mer dramatikk. Men innerleia til Bergen krever ganske mye årvåkenhet. Vi fikk en kort kuling over Sognefjorden, og det er veldig trange sund sørover derfra, der vi måtte vente på passerende hurtigbåter, og tidvis kjøre slalåm mellom skjær og holmer – men det var en utrolig vakker seilas!

20180807 201457

Det var tidvis ganske smalt i innerleia.

Vi kom fram til Bergen i ti-tiden på kvelden, etter nesten 14 timers seilas. Da var i hvert fall jeg ganske pumpa, men vi tok likevel en liten tur i byen for å strekke litt på beina. Johannes var helt propell etter en dag uten å få ut kruttet av føttene, så han danset og skyggebokset hele veien til iskiosken. Da jeg la meg den kvelden, tror jeg jeg sovna før jeg traff puta.

Dagen etter flyttet vi båten litt nærmere inn langs bryggene, og mens jeg stod og ryddet etter gårsdagens seilas, dukket Tom Zeilmann opp. Han har hatt utallige maritime kurs på Svalbard, og jeg har tatt VHF-sertifikatet og båtførerkurs hos han. Men jeg fikk aldri avlagt båtførerprøven, siden jeg var på jobbreise da den var. Så der sto han, og sa at nå var det på tide. Det var bare å bli med bort på kontoret. Men da slo prøvenervene inn, og jeg ba om et par timers lesetid først. Så etter noen timers hurtiglesing og et kjapt nettkurs, fikk jeg endelig tatt båtførerprøven. Det føltes godt, og det var fint å få frisket opp en del detaljer rundt gammel kunnskap.

På kvelden møtte vi Idunn, min niese, og Ingrid, en tidligere kollega fra Longyearbyen. Vi dro og spiste sushi, og senere ble Ingrid med til båten og tok en øl. Det var kjempehyggelig, og underveis ble det så tydelig at båten er hjemmet vårt. Vi fyrte opp Reflexen (populært kalt peisen), og satt i salongen («biblioteket»), med musikk og ei oljelampe. Johannes bygde lego, og Eiril var med og pratet. Dette er jo stua vår, i dette lille huset på vannet, og her satt vi og hadde besøk, akkurat som hjemmet vårt i Oslo eller Longyearbyen. Det har vært mye stress og mye arbeid å få båten til Bergen, men da jeg stod på dekk og pusset tennene den natten, og så inn over Bergen by, som akkurat nå er nabolaget vårt, så kjente jeg meg ganske lykkelig.

Legg igjen en kommentar