Enden er nær

Hjelp! Litt over to uker igjen av turen der hele familien er samlet. Vi har sett og opplevd utrolig mye, og ikke minst har vi møtt fantastiske mennesker, og fått mange nye venner.

Nå ligger vi i en rolig naturhavn i Guadeloupe, som heter Petit Anse. Over oss er det stjernehimmel, og selv om det akkurat nå durer fra aggregatet for å ha strøm til pcen, så er det helt stille i denne bittelille vika. Rett ved siden av oss ligger båten Katja og dupper, med Christian, Catrine, Christoffer og Casper om bord. De møtte vi i Guernsey i st. Peter Port, og var den første norske familien vi ble kjent med i utlandet. I går feiret vi Casper og Christoffers bursdag på stranden her, med to danske familier, og mannskap fra den norske båten Sira.

20190424 182358

Det er som med bål som med solnedganger - man blir aldri lei av å se på dem. Her fra bursdagskvelden ved Petit Anse

Siden sist jeg skrev har vi opplevd mye. Turer inn i jungler, bading i elver inne i regnskogen, hopping fra klipper, dykking og masse seiling. Men det er møtet med alle de forskjellige menneskene, og ikke minst alle vennskapene vi har fått, som jeg tror har gjort sterkest inntrykk, og som har preget de siste månedene.

20190216 152740

Inne i junglene finnes det fantastiske elver, fossefall og småvann. Nydelig å svømme i ferskvann og få av seg saltet.

20190204 232717

Vi har ikke TV, dusj eller wifi. Men vi har en liten projektor. Her seriebinger Viktoria og jeg "Orange is the new black" på dekk.

20190217 110717

Johannes speider inn i mangroveskogen

Det er i det hele tatt en del sider ved livet som er ganske annerledes ved å være på reise så langt hjemmefra, og så lenge som vi er. Vi har jo ingen familie rundt oss, og vennene våre er langt unna, selv om vi holder kontakten via messenger og facebook. Derfor blir nye venner ekstra viktige, og noen av dem blir nære fort. Når vi ankrer, og mørket kommer, setter alle båtene på ankerlanternen, og det kjennes trygt og fint å bo i denne flytende landsbyen med ankerlanternene som små stjerner i havnene. Mitt inntrykk er at i seilermiljøet er de aller fleste veldig hjelpsomme, og i Karibien er ikke det noe unntak. Seilere passer på seilere, og får noen problemer, stiller de fleste opp, om det er noen som løsner ankeret sitt, hekter med seg noens ankerkjetting, trenger skyss med dinghyen, har motorproblemer eller andre ting. Vi har hjulpet flere, og fått masse hjelp tilbake. De vennene vi har fått på turen, har blitt nære, og det ble spesielt tydelig da Bjørn, pappaen til Viktoria døde. Da kom det inn kondolanser fra folk vi hadde møtt på veien, og flere tilbud om hjelp og støtte, og mannskapet på Neve, en fransk-australsk båt vi har seilt med i flere uker, hjalp til å bestille flybilletter, plass i marina, og andre praktiske gjøremål. Hverken Viktoria eller jeg kan fransk, og det er svært mye som ikke er oversatt til engelsk på de franske øyene. Da er fransktalende venner gode å ha. Gabriel og Katherine og barna Mia og Elouan på Neve har vært fantastiske venner å reise med. Ungene har lekt og hengt sammen, Johannes har følt seg fullstendig hjemme på Neve, og har snakket engelsk i ukevis. Vi voksne har planlagt turer, skravla og hatt en og annen fest. Gabriel er en vandrende altmuligmann, og har fikset kranglete solcellepaneler, sett på kranglete motor, og da vi for andre gang på denne turen mistet rorwiren, skrudde han opp rorstammen, og fikset problemet en gang for alle i løpet av knappe to timer. Det er jo litt tankevekkende, at marinaen som hektet på rorwiren i Kristiansand for fem år siden fakturerte for 21 timers arbeid. I det hele tatt har de vært en støtte i vanskelige tider, og en kilde til utrolig mye glede og latter – det er vel egentlig ikke så mye mer man kan se etter i gode venner?

20190407 191815

Våre franske venner på Neve. Gaby hjalp oss ut av problemer titt og ofte....

20190211 095301

Det er mange andre dyr her enn i Norge og på Svalbard. Iguanene dukker opp på hver eneste øy. Dette er en urbaniguan

20190210 131956

Johannes ved roret

Men alt har en ende, og denne turen nærmer seg også slutten. De siste ukene, har vi sagt farvel til de fleste av båtene vi har hengt med. Axeline 2 dro for flere uker siden – de skulle videre vestover mot Stillehavet, Milli Momenti likeså. Manua, den franske katamaranen vi møtte allerede første dag i Barbados, og som vi har seilt med det meste av tiden her nede, skulle egentlig til Trinidad for å legge igjen båten der for orkansesongen og fortsette til høsten, de har nå bestemt seg for å reise hjem til Frankrike. Neve sa vi farvel til i Anse Noire, da de skulle legge igjen båten i Carriacou, og fortsette videre til høsten mot Australia. Neste avskjed blir Katja, som skal sende båten hjem med lasteskip, og fortsette fra England hjem til Norge. Vi har bestemt oss for å sende Viktoria og barna hjem med fly, og så skal jeg ta turen over Nord-Atlanteren, til Irland og hjem via Skottland. Det er vanskelig å skaffe mannskap til en sånn tur. Det er rundt 3800 nautiske mil, eller godt og vel over 700 mil, og turen tar rundt 30 døgn, på et hav som er røffere enn den sørlige delen av Atlanteren. Derfor var jeg lykkelig over å få med meg Mathias, som jeg har seilt med flere ganger, og som var med over Biscaya med oss. Han har vist seg å være snarrådig og uredd, de som har lest blogginnlegget «Det ække båten», har jo fått med seg at han har sett de vanskelige sidene av båtlivet og Borea. Etter Mathias måtte jeg søke facebook om mannskap, da flere av de som håpet å få til logistikken ikke fikk det til. Da meldte Stein Løken fra Nesodden seg. Vi har bare snakket på telefon, men han hørtes ut som rette mann for turen. Foreløpig er det oss tre som skal seile i åpent hav, og tilbakelegge en distanse som tilsvarer Kirkenes til Sør-Sudan. Selv om det er selvvagt – jeg kunne jo også satt Borea på en lastebåt, er det med litt blandede følelser jeg tenker på turen. Først og fremst gleder jeg meg. Det er et spennende hav å krysse. Vi følger Golfstrømmen med mye dyreliv, og det å seile med venner er lettere enn å seile med familie. På kompistur er alle ansvarlige for seg, og jeg har ikke ansvar for om barna har det bra, om noen er sjøsyke eller redde. Samtidig er det jo akkurat Viktoria og ungene jeg kommer til å savne der ute. I løpet av turen har Viktoria, Johannes og jeg bursdag, og innimellom der er det også en bryllupsdag – det er mange merkedager å gå glipp av, og på å minnes de der hjemme. Det siste året har vi vært sammen 24 timer i døgnet, og selv om det innimellom blir litt gnisninger, har vi som familie opplevd mer på dette året, enn på mange år med et vanlig jobbliv. Det blir fryktelig rart å ikke ha de to krøllehodene rundt seg, og selvfølgelig Viktoria, som har vært min medseiler og medsammensvorne i uvær og solskinnsdager. Alle som kjenner oss, vet hva slags utvikling vi alle har hatt, men spesielt Viktoria, som startet turen med skepsis til hvorvidt vi kom til å klare å passere Bergen. Jeg har ordnet en Iridium Go som gir oss værmeldinger og kommunikasjon med omverdenen, men samtidig er det ikke mulig å styre unna alt av vær, og vi er i stor grad nødt til å ta det vi får. Tanken på det synes jeg er skremmende og fascinerende på samme tid. Men jeg stoler på mannskapet mitt, og jeg stoler på Borea – det vil helst gå godt.

20190224 161155

Mye arbeid har blitt gjort på Borea dette året, og en og annen forskjønnelse. Her har hun endelig fått navneskilt på plass. De siste ukene før kryssingen skal motor og rigg sjekkes

Legg igjen en kommentar